Franco Battiato – Juke Box (Ricordi LP, 1978)

1) Campane; 2) Su scale; 3) Martyre cèleste; 4) Hiver; 5) Agnus; 6) Telegrafi

På omslaget til Juke Box var det angitt «Colonna sonora originale del film TV «Brunelleschi»». Battiato hadde med andre ord tatt på seg oppdraget med å komponere musikk til levende bilder. Musikken var ment å være lydsporet til en tv-film i to deler om arkitekten Filippo Brunelleschi,, i anledning 600-års dagen for hans fødsel. Battiatos innspillinger ble imidlertid ikke brukt. Musikken på Juke Box skulle være med i den første delen av tv-filmen, men ble vraket til fordel for gammel, religiøs musikk. Battiato fikk riktignok med noe snutter i filmen, men da med utdrag fra Pollution og Sulle corde di Aries. Det var merkelig at ikke musikken på Juke Box ble benyttet, da det ble brukt komposisjoner av Luciano Berio, Roberto Cacciapaglia, Igor Stravinskij, Olivier Messiaen, Keith Jarrett og Terry Riley i del to. Disse opererte i samme stil som Juke Box.

Album var en kortspilt affære, med seks spor og en samlet spilletid på 26 minutter. Battiato hadde også denne gangen med seg Antonio Ballista (piano) og Alide Maria Salvetta (sopran). I tillegg dukket det opp flere størrelser innen moderne italiensk musikk. Komponisten og musikeren Guisto Pio bidro med fiolin. Han skulle samarbeide med Battiato over flere album på slutten av syttitallet og inn på åttitallet. I 1979 produserte Battiato Pios første soloalbum, minimalismeklassikeren Motore Immobile. Pio opererte, som Battiato, elegant på tvers av sjangergrener, enten det var klassisk musikk, ny musikk eller pop. Mye av det samme gjaldt Roberto Cacciapaglia, som også ga ut musikk innen forskjellige disipliner, både minimalisme, pop og klassisk musikk. Battiato, Pio og  Cacciapaglia var tre originaler, og alle sentrale på den næringsrike musikkscenen i Italia. Også Battiatos gamle samarbeidspartner Juri Camisasca dukket opp, med vokalinnslag.

Juke Box passet naturlig inn i Battiatos serie med avantgarde album og var kanskje den mest tilgjengelige av disse. Albumet viste frem flere sider ved hans evner. Musikken var arrangert, for få instrumenter og holdt seg stort sett i et kontemplativt stemningsleie, med et lite unntak for den avsluttende Telegrafi, som var et småbeskt stykke for solo fiolin, fremført av Pio.

Juke Box åpnet med Campane, et vakkert stykke for sopran, fiolin og piano. Salvettas ordløse sang svevde over et melodiøst, romantisk akkompagnement. Også på Su Scale var det piano som drev melodien, men her Salvetta erstattet av Camisascas skjelvende røst, med Battitao selv på kor. Det var et originalt stykke musikk, ubestemmelig i form og ånd; det minnet om både religiøs tidligmusikk og moderne friform vokaldroner ala Musica Elettronics Viva.

På Martyre Cèleste var Pios fioliner (to stykker i forskjellige kanaler) eneste instrumenter, i et klagende, tilbakeskuende stykke minimalisme, som kunne minne om både Terry Riley og andre mer klassiske amerikanske modernister.

Både Hiver og Agnus var romantiske, tyktflytende stykker for vokal . Hiver med Salvettas sopran i front, akkompagnert av piano. Agnus hadde et større arrangement, og her sang både Salvetta og Camisascas. De to stemmene kom fra hver sin verden, men Salvettas skolerte, klokkeklare sopran og Camisascas skjelvende, selvlærte vokal stod flott til hverandre.

Juke Box var både vel kort og fragmentarisk, men inneholdt tidvis forbløffende musikk.

Rating: 7/10