Med Love Is Simple (Young God cd, 6/10, 2007) fortsatte gruppa i samme stil som på forgjengeren, med en smule mer pop i miksen. Sangene sprikte også denne gangen i forskjellige retninger, enten Akron/Family snuste på pop ala Animal Collective, tradisjonell indierock, post rock, free jazz eller klassisk rock med folk-psykedelisk teint. Love Is Simple var rotete i all sin oppfinnsomhet, og ikke helt vellykket. Særlig flere av vokalarrangementene falt gjennom, med en intenst hoiende stil, som var direkte irriterende og ødeleggende flere steder, som for eksempel i Ed Is A Portal, der gruppa ikke fikk ut potensialet i en vakker melodi. Love Is Simple fungerte best da sangene fikk plass til å puste, som i Phenomena og Lake Song/Music For Moms. Sistnevnte kunne også skilte med et usedvanlig perkusjonsarrangement. Det var tidvis vanskelig å forstå hvor gruppa ville med musikken sin på Love Is Simple, gode ting til tross.

Hovedvokalist Ryan Vanderhoof sluttet etter Love Is Simple, og Seth Olinsky, Dana Janssen og Miles Seaton gikk videre som trio. I 2009 ga de ut Set ‘Em Wild, Set ‘Em Free (Dead Oceans cd, 7 /10, 2009). Åpningssporet Everyone Is Guilty blandet rock og danserytmer til et herlig hele, og var noe av det beste de hadde gjort så langt. Den påfølgende River lå nærme Brooklyn-kollegene Vampire Weekends debut fra året før. Creature lå tett på det The Beta Band bedrev tidlig på 2000-tallet, og fungerte utmerket med sin sløye, men likevel hissige rytmikk. Deretter fulgte flere akustiske folklåter, tittelsporet inkludert. Litt av hvert altså, men med en viss rød tråd. Det var en annen ro over gruppa denne gangen, med mindre kaotiske innfall, og de hadde kommet opp noen med sterke låter. Det var først på det sjette sporet at de skled ut i det kaotiske, og noiserocken i Gravelly Mountains Of The Moon og MBF bekreftet at dette var et musikalsk område de hadde utforsket ferdig. De gjorde langt bedre fra seg i de melodisterke, rene sangene på platen. Set ‘Em Wild, Set ‘Em Free lå nærmere tradisjonell Brooklynsk indierock, uten at det gjorde gruppa annet enn godt. De manglet fortsatt en klar egenidentitet, men det var trivelig lytting.

Akron/Family II: The Cosmic Birth and Journey of Shinju TNT (Dead Oceans cd, 6,5/10, 2011) var etter sigende komponert i en hytte like ved vulkanen Hokkaido, og spilt inn i Detroit. Makan til new age/hippie snobberi skulle det lettes lenge etter. Akron/Family fortsatte med sin sedvanlige miks av folk, støyrock og annet populært i tiden. Hovedinnvendingen var at det ikke var mye som virkelig engasjerte, der mange låter skled forbi i middelmådighetens brede elv.  Tidvis klarte gruppa å spenne opp interessante tablåer, for så å nesten-kjede lytteren med uforløste stykker. Solar Bear var vrengt Brooklynindie. Island var vàr, smul balladepop med widescreen americanafølelse. Det samme var den akustiske Cast A Net og den beskjedne Canopy. Alle disse fortjente en oppmerksom lytter. Creator ble for forsiktig og rant ut i sanden. So It Goes var solbrent pop, smart nok men ikke veldig hektende. Another Sky og Light Emergies var også indiepop ble på det jevne. Hverken Fuji I eller Say What You Want ble mer enn middels roterock. Fuji II, som mikset feltopptak med en fengende melodi og smakfull fremføring var bedre. Oppsummert ble albumet en frustrerende ujevn opplevelse.

Sub Verses (Dead Oceans cd, 7/10, 2013) ble gruppas siste album på 10-tallet Plata var inspirert av Animal Collective. Dèt var ikke nytt, men enda mer merkbart denne gangen. Akron manglet Animal Collectives evne til å lage jublende pop ut av tunge rytmer, og kompenserte noen ganger med å gjøre seg vrange, uten å oppnå all verden. Likevel var det kanskje deres mest konsentrerte album, der sangene passet fint inn i en helhet, og de unngikk denne gangen de mest meningsløse utfluktene. Sometimes I var dvelende nestenprog med skummel stemning av Bernard Herrmannske strykere. Den avsluttende Samurai var en  vakker ballade, og viste frem en oppriktig inderlighet vi ikke hadde sett før. Med de nevnte høydepunktene og en ellers jevnt over hyggelig samling låter i gruppas sedvanlige miks av folk, psykedelia og avantrock landet albumet på begge bena. Slik ble Sub Verses, sammen med debuten, den beste innfallsvinkelen til denne tidvis fengslende og tidvis frustrerende hipstergjengen.