Nick Cave & The Bad Seeds – Nocturama (Mute cd, 2003)

1) Wonderful Life; 2) He Wants You; 3) Right Out Of Your Hand; 4) Bring It On; 5) Dead Man In My Bed; 6) Still In Love; 7) There Is A Town; 8) Rock Of Gibraltar; 9) She Passed By My Window; 10) Babe I’m On Fire

Da Nick Cave skulle spille inn sitt tolvte studioalbum foretrakk han hjemlige trakter. Cave og The Bad Seeds gikk i studio i Melbourne i mars 2003, og spilte inn plata i løpet av en uke. Gruppa var på turne i Australia i denne perioden, og slik sett passet det sikkert godt å foreta innspillingene mens de var i støtet; The Bad Seeds øvde nemlig aldri utenom turneer.

Nick Cave hadde skrevet de ti sangene alene, slik han etter hvert hadde for vane. Selv om The Bad Seeds ikke var delaktige i komponeringen, var de mer tilstede i utførelsen enn på de to foregående platene. Man måtte tilbake til Murder Ballads for å finne et like aktivt ensemblespill som på Nocturama.

Det var Caves gamle venn Nick Launay som produserte, sammen med Cave og The Bad Seeds. Londoneren Launay hadde produsert The Birthday Partys klassiske singel Release The Bats tilbake i 1981, og hadde etter det slått seg opp som produsent og tekniker. Han skulle jobbe videre med Cave i årene som kom.

Launay var opptatt av at alt skulle ligge godt til rette for artistene når de gikk i studio, slik at disse kunne konsentrere seg om kun å spille inn musikken, og ikke bekymre seg om alle mulig tekniske utfordringer. Det medførte at Nocturama kunne spilles inn mer eller mindre på direkten. Det var med på å gi plata et livaktig og «løst» organisk preg, som kledde sangene.

Tekstene var lysere enn tidligere. Selv om Cave hadde både klo og nerve i behold, var det en smule mer tilbakelent, og tja, fornøydhet? over ordene denne gangen. Hans kjærlighet til kone og barn skinte gjennom, og selv om Cave neppe var en A4 familiefar, hadde han åpenbart funnet en viss ro og tilfredshet i livet. Det var en påtagelig endring fra forgjengerens fortvilelse og usikkerhet i kjærligheten, og hans påvirkning på de som var glad i ham.

De ti komposisjonene varierte fra typiske Cave-ballader til kraftfull, ruglete rock med piggene ute. Det låt som vanlig både lekkert og herlig rufsete samtidig av The Bad Seeds. Alle låtene var likevel ikke like sterke som de Cave hadde skjemt lytterne bort med tidligere. De holdt stort sett god standard, men det var en viss avmatting på Nocturama. Enkelte sanger var mindre spennende enn man hadde blitt vant, og en mangel på nerve kunne anes her og der.

Det begynte formidabelt med Wonderful Life, der Cave sang en sterk ballade over et dronende hammondorgel, piano og nennsomt trommespill fra Thomas Wydler.  Come in to this wonderful life sang Cave, og det var nesten ikke snev av hans tidligere mørke tvetydighet. He Wants You var en smellvakker kjærlighetserklæring med et så søtt piano at lytteren nesten rødmet. Den manglet likevel den styrken som de fleste Cavesanger hadde, og ble litt triviell og selvfølgelig.

Right Out Of Your Hand var hakket sterkere, med fint arrangert vokalpålegg fra Mick Harvey. Den lå nærmere No More Shall We Part i tone og stil. Både Bring It On og Dead Man In My Bed var rufsete rock; verdens kuleste rockeband fyret opp og lot det stå til for første gang på mange år, og det var deilig å bli minnet om den formidable kraften i denne gjengen. På Bring It On dukket den gamle helten Chris Bailey opp. Bailey var mannen bak The Saints, et band som lå ett par år foran Cave og The Birthday Party i den australske punkeksplosjonen. Det var stas å høre to av Australias største musikere gjennom tidene synge sammen, på en låt som faktisk lå nærmere The Saints enn The Bad Seeds. Dead Man In My Bed var imidlertid Bad Seeds i hjemmevant terreng, med en tekst av Cave hvor døden for en gang skyld dukket opp. Det var organisk, sprelsk rock & roll, med surklende hammond rasende gjennom sangen. Et høydepunkt.

Døden var også på besøk i Still In Love, som var skrevet fra en myrdet manns synspunkt, hvor han henvendte seg til sin elskede. Musikken var drevet av piano og fiolin, som skapte en stemning av savn, av noe som var tapt for alltid.

There Is A Town var mer på det jevne, der selv ikke The Bad Seeds klarte å løfte en middels melodi til større høyder. Det samme gjaldt Rock Of Gibraltar, som viste frem fint ensemblespill og sterk vokal fra Cave, men låten var ikke all verden. Da var She Passed By My Window bedre, med Warren Ellis fiolin i samklang med Caves stemme, og kor fra ingen ringere enn Ian Durys gamle backingband The Blockheads.

Helt til slutt lå den femten minutter lange Babe I’m On Fire, hvor The Bad Seeds red helvetesrocken ned i undergangens dype kjeller, mens Cave remjet om at alle i hele verden kunne bekrefte at han var i full fyr over dama; Bill Gates, presidenten i USA, purken, rastafarien, Sonny Liston og mange andre kunne vitne på det. Det var morsomt og ironisk, men femten minutter? gøy var det ikke. Det hadde holdt med halvparten.

Rating: 7/10