Caravan – For Girls Who Grow Plump In The Night (Deram LP, 1973)

1) Memory Lain, Hugh/Headloss; 2) Hoedown; 3) Surprise, Surprise; 4) C’Thlu Thlu; 5) The Dog, The Dog, He’s At It Again; 6) Be All Right / Chance Of A Lifetime; 7) L’Auberge Du Sanglier / A Hunting We Shall Go / Pengola / Backwards / A Hunting We Shall Go (reprise)

Caravans medlemmer klarte ikke å holde husfreden særlig lenge. Pye Hastings og Richard Coughlin var ikke interesserte i den stadig tyngre jazzhelningen Steve Miller og Richard Sinclair stod for. I juli 1972 sa derfor Sinclair og Miller takk for seg, og gikk videre til Hatfield And The North. Hastings og Coughland fikk inn tre erstattere. Først og fremst var det hyggelig å ønske Dave Sinclair, Richard Sinclairs fetter, tilbake i folden. Hans tangenter var en viktig del av identiteten til gruppa på de første platene. Videre kom bratsjist Geoffrey Richardson og bassist John G. Perry med. Denne kvintetten spilte inn Caravans femte album, med den slående tittelen For Girls Who Grew Plump In The Night. Caravan hadde en sans for humor som det neppe ville vært særlig rom for post-me too. Enkelte av låttitlene var heller ikke spesielt imponerende i så henseende. The Dog, The Dog, His At It Again, var faktisk så tekstlig pinlig som tittelen insinuerte. Det var mulig det var distansen mellom gruppas lyriske, kultiverte uttrykk og den grisete teksten som gjorde det hele så ekstra håpløst.

Håpløse titler og tekst tross, For Girls Who Grew Plump In The Night var nok et godt album fra Caravan. David Hitchcock satt som vanlig i produsentstolen, og styrte på plass et album som vendte nesa bort fra jazzpåvirkede Waterloo Lily og tilbake til In The Land Of Grey And Pinks renere progrock.

Caravan klarte seg godt uten den tidligere så sentrale Richard Sinclair. Hastings tok ansvar og stod frem som den klare lederen. Med Sinclair ute av bildet, var det han som tok hovedansvar for komposisjonene. Han skrev seks av syv sanger alene, og den lange L’Auberge du Sanglier/A Hunting We Shall Go/Pengola /Backwards /A Hunting We Shall Go (reprise) sammen med John G. Perry og Mike Ratledge (Soft Machine).

Låtene på plata var den vanlige kombinasjonen av lange suiter og kortere sanger. Kombinasjonen av Sinclairs orgel og Richardsons bratsj satte preg på lydbildet, hvor spesielt sistnevnte lange, dvelende toner innebar en fornyelse. Tangentene til Sinclair var også hjertelig tilstede, men denne gangen var det mindre av karakteristiske fuzzorgelet og mer variert spill fra den kanten.

Nær som sagt som vanlig kom Caravan best til sin rett i de lengre stykkene. Åpneren Memory Lain, Hugh/Headloss, var strengt tatt kun to rockelåter skrudd sammen til et stykke musikk, men det fungerte utmerket som en helhet. Her var også broder Jimmy Hastings på plass med fløyte, som han hadde vært på alle albumene så langt. Hans lette, vakre toner stod godt til den røffe lyden av elektrisk bratsj, blåsere og uvanlig bitt i gitarspillet. Åpningssporet feide all tvil om hvorvidt denne utgaven av Caravan var levedyktig til side.

Den andre «suiten» avsluttet albumet. Slik rammet de mest ambisiøse komposisjonene inn det hele. L’Auberge Du Sanglier/A Hunting We Shall Go/ Pengola/Backwards/A Hunting We Shall Go (reprise) viste frem Caravan som et fullblods progorkester av beste 1973-merke. Her tok de i bruk alle sine virkemidler, fra pastoral folk, ytterligere forsterket av bratsjen til Richardson, til gitar- og orgeldrevne flater av rock-som-rock, fortsatt med bratsjen hjertelig til stede. Halvveis i løpet ble det hele tatt ned, og et stort orkester rigget seg til og drev stykket mykt og inderlig til konklusjon. Bruken av det store orkesteret var en våt drøm for både musikere og fans av tidlig prog. Drømmer som både lot seg realisere og delvis ble til mareritt, avhengig av om det var Procol Harum (bra), Deep Purple (ille), Emerson, Lake And Palmer (både og). For Caravan fungerte det utmerket; vakkert, inderlig og tilstrekkelig behersket til at ikke klisjeene fikk råde.

De fem korte sporene (fra tre til seks minutter i varighet) var noe ujevne. Best var låten med den fristende tittelen C’Thlu Thlu. Det var selvsagt et nikk til H.P. Lovecrafts historie The Call Of Chuthlu. Det musikalske stod godt til skrekkuniverset til Lovecraft, og var usedvanlig mørkt til Caravan å være. Den korte boogieinfiserte Hoedown gjorde ikke samme inntrykk, der den vraltet avgårde på et middels riff. Poplåten Surprise, Surprise var bedre, med sitt jublende refreng og flotte vokalarrangement. Til tross for håpløs tekst var The Dog The Dog et kult stykke prog, med ulende orgel og sugende stemning. Den gikk over i den «almost too prog to function» varianten Be All Right/Chance Of A Lifetime, som også benyttet tempo- og stemningsskift som effektive virkemiddel, der den varierte fra den nesten kaotisk rockende til det avmålt lyriske og jazzy flytende.

Rating: 8/10