Nick Cave & The Bad Seeds – No More Shall We Part (Mute cd, 2001)

1) As I Sat Sadly By Her Side; 2) And No More Shall We Part; 3) Hallelujah; 4) Love Letter; 5) Fifteen Feet Of Pure White Snow; 6) God Is In The House; 7) Oh My Lord; 8) Sweetheart Come; 9) The Sorrowful Wife; 10) We Came Along This Road; 11) Gates To The Garden; 12) Darker With The Day

Høsten 2000 spilte Nick Cave & The Bad Seeds inn sitt første studioalbum siden 1996, i Abbey Road Studios og Westside Studios i London. Hvem hadde vel trodd at frontfiguren i det stupmørke punkrockorkesteret Boys Next Door fra Melbourne skulle ende opp i Abbey Road, med et pianobasert, balladetungt album?

Etter The Boatman’s Call ryddet Cave endelig opp i rusmisbruket sitt og fikk kvittet seg med en 15 år lang heroinavhengighet. Han traff modellen Susie Bicks, giftet seg med henne og ble far til tvillinggutter. Mye positivt i livet til Cave i disse årene altså, men det medførte ikke at det var en ubekymret sjel som smilte bredt på No More Shall We Part. Cave fremstod fortsatt som en plaget sjel, men med en annen karakter enn tidligere. Den brønndype stemmen var mer eller mindre borte og erstattet av en vokal som lå høyere i registreret. Cave fremstod mer sårbar, som en med mer å tape. Ironien og sarkasmene var en saga blott allerede på forgjengeren, til fordel for en sår inderlighet. Han lette etter ro og noe å tro på, på tross av sin tilsynelatende balanse i livet. I flere av tekstene var det som om han beklaget til kona at han trakk henne med inn i sin verden av usikkerhet og følesesmessig kaos. Cave ble ofte sammenlignet med sørstatsforfattere som William Faulkner og Flannery O’Connor, og No More Shall We Part var kanskje det albumet han tydeligst var inspirert av Faulkners smått absurde undring og dype mørke. Også O’Connors tvetydige forhold til gud var det mulig å kjenne igjen. Cave hadde tatt ytterligere steg som tekstforfatter og hadde lagt klisjeene fra tidlig i karrieren bort.

Med The Boatman’s Call hadde Cave perfeksjonert balladeformen. No More Shall We Part var ikke fullt så gjennomgående balladedrevet, men var i stort en musikalsk forlengelse av forgjengeren. Denne gangen var det imidlertid mer plass til The Bad Seeds, der gruppa, om ikke rev huset som i gamle dager, i hvert fall bidro til temperatur og løft, i sanger som Fifteen Feet Of Pure White Snow, Oh My Lord og særlig i The Sorrowful Wife, der Cave henvendte seg til kona og ba om hjelp, med vonde erkjennelser. Men først og fremst var No More Shall We Part en smul, nydelig arrangert plate full av vakre ballader. Caves piano var det sentrale instrumentet, fargelagt av gitarer og Warren Ellis’ fiolin. Særlig Ellis sine bidrag løftet og farget sangene. Thomas Wylders’ trommespill må også nevnes. Hans spill var tilbakeholdent, men ga samtidig musikken temperatur.

At Cave hadde fått med seg søstrene Kate og Anna McGarrigle til å kore var en genistrek. McGarrigle-søstrene hadde hatt en egen karriere helt fra sekstitallet, med flere klassiske album, særlig på siste halvdel av syttitallet. De svevde over vannene med klokkeklare røster og ga sangene en særegen drømmende og eterisk tone.

Nor More Shall We Part var et helhetlig album, og ikke en samling enkeltsanger. Det tok tid før de 12 sangene, som hadde en samlet spilletid på 67 minutter, festet seg. Det var likevel aldri tungt eller tregt, til det var musikken for melodiøs og full av hektende detaljer, refrenger og arrangementer. Den avsluttende Darker With The Day, med overjordisk koring av søstrene, var et stort høydepunkt Og selvsagt God Is In The House – for en lyd i det pianoet! – med en sjeldent sår Cave. Også Hallelujah (nei, ikke Cohens sang) må nevnes. Sistnevnte var et hovedspor, og sjelden hadde Faulkners innflytelse på Cave vært tydeligere, der han sang en skjebnetung tekst om døden til 20 pene jenter. Her var han på et sjeldent besøk i «Murder Ballads- land», men med et langt større alvor og fortvilelse enn tidligere, mens Warren Ellis spilte melankolsk og dronende i bakgrunn.

Rating: 9/10