Caravan – Back To Front (Kingdom LP, 1982)

1) Back To Herne Bay Front; 2) Bet You Wanna Take It All / Hold On, Hold On; 3) A. A. Man; 4) Videos Of Hollywood; 5) Sally Don’t Change It; 6) All Aboard; 7) Taken My Breath Away; 8) Proper Job / Back To Front

Caravan hadde ett album til i seg før gruppa sa takk for seg. De skulle dukke opp igjen på nittitallet, men Back to Front ble deres siste sprell på åttitallet.

Det var en viss overraskelse å konstatere at det var originalbesetningen som hadde funnet sammen igjen. Gjengen som debuterte på plate allerede i 1968, komponerte, spilte inn og produserte Back To Front 14 år etter debuten. Det var første gang siden In The Land Of Grey And Pink (1971) at Pye Hastings, søskenbarna Richard og Dave Sinclair, og Richard Couchlan spilte inn musikk sammen, og det fikk det til å sitre litt hos gamle progfans, uten spesielt stor grunn skulle det vise seg.

Det mest spennende var at Richard Sinclair var tilbake i rekkene. Han ga seg etter Waterloo Lily tilbake i 1972, og gikk videre til en fin karriere med Hatfield And The North (1972 til 1975) og Camel (1977 til 1981), hvor han bidro på flere sterke album fra begge band. Særlig Hatfield And The North leverte et par sterke plater med Sinclair ombord.

De åtte komposisjonene på Back To Front ble delt broderlig, med to av Hastings, to av Richard Sinclair og tre av Dave Sinclair. Ingen av de tre hadde kommet opp med materiale på nivå med det Caravan leverte på første halvdel av syttitallet, med ett unntak. Back To Front var riktignok bedre enn de tro traurige forgjengerne, men det var et godt stykke opp til hva man kunne forvente av et slikt kompetent lag. Med unntak av avslutningssporet Proper Job/Back to Front, gikk det i lettfattelig jazzpop, som var overraskende blodfattig og triviell. Det var riktignok hyggelig å høre den gamle gjengen igjen, og det å høre Richard og Pye synge på samme album ga det hele en viss nostalgisk stemning, som var god å synke ned i. Ved å legge godviljen til var det mulig å trekke visse linjer til sent syttitalls Camel (med Richard Sinclair i rekkene), dog uten de samme musikalske kvalitetene den gjengen kunne vise til. Lydbildet var tidstypisk polert og det var lite i arrangementene som maktet å løfte de anonyme sangene ut over det middelmådige. Visse anslag av progressive løp var det riktignok, men Caravan hadde overhodet ikke tatt til seg inspirasjon fra alt det spennende som skjedde i populærmusikken på tidlig åttitall, men søkte heller tilflukt i dvask sentimentalitet og tilbakeskuing. Konsertopptak av Caravan per 1982 viste da også et orkester som var helt ute av det, både hva gjaldt låter, fremføring og fremtoning.

Pye Hastings hadde vært ujevn i prestasjonene på de foregående platene, og ingen av hans tre bidrag denne gangen var bedre enn forventet, det vil si under pari. Mer reelt skuffende var Richard Sinclairs to sanger, Back To Herne Bay Front og A. A. Man, som ikke etterlot seg særlig spor, utover at A. A. Man maktet å irritere med et enerverende refreng.

Dave Sinclair var heller ikke heldig med alt han hadde å by på, men han reddet delvis showet med den åtte minutter lange Proper Job/Back To Front, som var et helhjertet stykke progressiv rock, med godt bitt i Hastings gitarspill. Det var fortsatt et godt stykke opp til suitene fra syttitallet, men hadde resten vært på samme nivå som denne hadde Back To Front blitt en trivelig plate.

Rating: 5,5/10