Nick Cave & The Bad Seeds – Dig!!! Lazarus Dig!!! (Mute cd, 2008)

1) Dig, Lazarus, Dig!!!; 2) Today’s Lesson; 3) Moonland; 4) Night of the Lotus Eaters; 5) Albert Goes West; 6) We Call Upon the Author; 7) Hold on to Yourself; 8) Lie Down Here (& Be My Girl); 9) Jesus of the Moon; 10) Midnight Man; 11) More News from Nowhere

«Grinderman» inneholdt en dose kraftfull rock, som ikke bare lot Nick Cave ha det gøy med «Mini Seeds», men også virket som en renselse for hovedbruket. Da Nick Cave & The Bads Seeds i full oppseting var klare for å spille inn nytt album, var det åpenbart at Grinderman hadde renset luften for det som måtte ha vært av mentalt støv. Ikke at Cave og gruppa hadde behov for en musikalsk revitalisering, de hadde tross alt levert mesterverket Abattoir Blues/The Lyre Of Orpheus ved forrige korsvei. Men Grinderman bidro til at nye triks kunne trekkes opp av hatten.

Dig!!! Lazarus Dig!!! var en rett på rock & roll plate, med sound og låter som åpenbart var inspirert av Grindermans debutalbum, men også hadde mye av det klassiske rockedraget fra Abattoir Blues. Det gikk en rett fra linje fra Get Ready For Love, Let The Bells Ring og Nature Boy til låtene på Dig!!! Lazarus Dig!!!

Innspillingene foregikk  i London sommeren 2007 nærmere bestemt i The State Of The Ark Studios. The Bad Seeds bestod fortsatt av Harvey, Ellis, Casey, Sclavunos, Wylder, Savage og Johnston. Dig!!! Lazarus Dig!!! ble Mick Harveys siste album med The Bad Seeds. Han sluttet i januar 2009, etter mer enn 35 års samarbeid med Cave.

Platas ti sanger var rimelig tradisjonelle i oppbygning, med vers og refreng i klassisk rockstil. Det var ingen rene ballader å finne denne gangen. Det meste gikk i medium tempo. Ved første lytt låt det litt flatt, litt lite overraskende i all sin rett frem rockhet. Så gikk det ikke langt tid før sangene åpnet seg, med både sterke tekster og varige melodier. Dig!!! Lazarus Dig!!! avslørte stadig nye lag, sine relativt stramme rammer til tross. Her var loops, Ellis’ fiolin, orgel i stedet for det sedvanlige pianoet, og mange arrangementsmessige detaljer, som i tillegg til å skape temperatur, også innebar en viss fornyelse for The Bad Seeds. Innspillingene ble unnagjort på en uke og det meste ble spilt rett inn, uten særlig øving på forhånd. All vokalen til Cave ble tatt opp live, uten overdubs i ettertid. Det bidro til nerve og umiddelbarhet.

Musikken hentet inspirasjon fra Bob Dylan, The Velvet Underground, The Stooges og den barskere enden av punk blues, uten at The Bad Seeds noen gang mistet særpreget.  Det låt «voksent» uten å være mondent tilbakelent, kontrollert uten å miste nerven; de viste at det var mulig å ytgyte livskraftig rock i godt voksen alder, uten å henfalle til håpløs nostalgi ala The Rolling Stones og andre kadavere, som kavet rundt mange tiår etter at de burde sagt takk for seg. Alle låtene hadde noe ved seg med noen klare høydepunkter underveis. Moonland var en skarp, nesten-funky rusler, med herlig congas fra Sclavunos. Den påfølgende Night Of The Lotus Eaters var enda bedre, med en bass som sendte hele stasen tilbake til From Her To Eternity, rumlende soundscapes, congas (igjen!) og kjølige gitartoner. Den holdt intensiteten oppe, uten noen gang å eksplodere fullstendig. More News From Nowhere må også nevnes, der Cave og The Bad Seeds vandret gjennom tradisjonell amerikansk rock, uten å miste hverken nerve eller intensitet av øyet.

Tittelen på plata viste hen til Det nye testamentet, Historien om Lazarus, som ble vekket fra de døde av Jesus, hadde gjort et voldsomt inntrykk på Nick Cave i barndommen. Han flyttet Lazarus til nåtidens New York, ga ham navnet Larry og refererte til Harry Houdini da han snakket om plata, for som Cave uttrykte det, da fikk han samlet historiens to største «escape artists» på en tallerken. Etter Caves oppfatning ble Houdini kun overgått av Lazarus. En ekstra dimensjon var det at Houdini var hard motstander av all mulig spiritisme og overnaturlige fenomer.

Bibelen dukket også opp andre steder på plata, som i Jesus Of The Moon og Hold On To Yourself, men i stort var dommedagsestetikken roet ned. Det var også færre historier om svikefulle kvinner, brutale drap og dyp anger. Cave hadde fornyet universet sitt, og det var åpenbart en befrielse for ham å utvikle annen tematikk i tekstene. Så var det ikke nødvendigvis lykkelige mennesker og situasjoner som ble behandlet. Her er det fortvilte kunstnere, som ikke klarte å få realisert det de mente de hadde inne (We Call Upon The Author), en stakkar ved navn Albert på vei vestover, som gikk på en kraftig smell (Albert Goes West), og andre fascinerende fortellinger.

I Today’s Lesson dukker The Sandman (Ole Lukkøye) opp. Han hadde et syklig forhold til Little Janie og siklet på hennes nakne knær og legger; Cave kunne fortsatt hente frem sine indre demoner.

Rating: 8,5/10