Black Sabbath – Black Sabbath (Vertigo LP, 1970)

1) Black Sabbath; 2) The Wizard; 3) Behind The Wall Of Sleep; 4) N.I.B.; 5) Evil Woman; 6) Sleeping Village; 7) Warning

Fredag den 13. februar (ja faktisk!) 1970 kunne de modige ta vinylen ut av det ikoniske, skumle omslaget og la stiften senke seg ned i Black Sabbaths debutalbum. Verden skulle aldri bli den samme igjen.

Det startet med regnvær og torden, mens kirkeklokkene ringte, og BOOM! etter 37 sekunder veltet Tony Iommis riff inn, understøttet av Bill Wards jazzy, men tunge trommespill og Geezer Butlers blybass. Da en skremt Ozzy Osbourne grep mikrofonen var det hele fullendt, og heavy metal skapt;

What is this that stands before me?

Figure in black which points at me

Turn ’round quick and start to run

Find out I’m the chosen one

Oh, no!

Dermed hadde djevelen tatt veien fra countryblues til tungrock, for å bli der;

Big black shape with eyes of fire

Telling people their desire

Satan’s sitting there, he’s smiling

Watches those flames get higher and higher

Oh, no, no, please, God, help me!

Black Sabbaths debut er et av tidenes mest innflytelsesrike album. Selvsagt oppstod ikke hverken heavy metal eller bruken av satan fra intet på «Black Sabbath», flere hadde bidrag inn i det som skulle bli en av de største ungdomsbevegelsene de neste femti årene. Men Black Sabbath samlet og foredlet det til en definitiv form. De tok utgangspunkt i bluesrocken til Cream og likesinnede, og skapte et eget univers. Black Sabbath må ta mye av ansvaret for alt fra tradisjonell heavy metal til doom, black metal og annet innen den omfangsrike sjangeren heavy metal.

Ward, Butler, Iommi og Osbourne hadde prøvd seg i forskjellige band før de fant sammen i 1968, først under det håpløse navnet Polka Tulk Blues Band. Deretter kalte de seg Earth, før de endte opp som Black Sabbath. Navnet tok de etter filmen av samme navn, med den notoriske Boirs Karloff i hovedrollen. Black Sabbath debuterte live i august 1969 og fikk kontrakt med Philips’ nye prog- og hardrocklabel kort tid etter. Det skal legges til at Tony Iommi var ute av gruppa i noen måneder på tampen av 1968, til fordel for Jethro Tull, intet mindre. Han angret etter kort tid og var snart tilbake i folden hos Black Sabbath.

«Black Sabbath» ble spilt inn i løpet av èn dag. 16. oktober 1969 gikk gruppa i studio sammen med den 24 år gamle produsenten Rodger Baines. Baines, som produserte gruppas tre første album, skulle også produsere Judas Priests debut og de to første platene til Budgie. Albumet ble mer eller mindre spilt inn live i studio. Iommi har uttalt at de i realiteten spilte livesettet sitt rett inn, med et par timer satt av til overdubs og vokalpålegg.

«Black Sabbath» fikk en rudimentær, men likevel tung og luftig produksjon, som fikk det beste ut av gruppa. Det var god plass til Wards trommespill, hans unike skyv og jazzy tilnærming passet perfekt sammen med Butlers brådype bassing. Sammen la de et unikt underlag for Tony Iommis geniale rifforama. Iommi var en riffmaskin, og kvernet ut det ene klassiske riffet etter det andre. På Sabbaths fem første plater var det riff nok for en sjangers virke i mange år, noe som også har blitt utnyttet av den ene tjuvradden etter den andre.

Ozzys stemme hadde allerede her en særegen kraft, en smått skingerende karakter som passet de dystre tekstene som hånd i hanske. Tekstene ble skrevet av bassist Geezer Butler, som kokte sammen et brygg av okkultisme, skrekkfilmestetikk og annet, skrevet under et friskt inntak av ulovlige urter og «selvmedisinering».

Tittelsporet er nevnt, det er et av rockens mest ikoniske. Pålegget av regn og torden innledningsvis ble gjort av produsent Baines etter at de fire medlemmene hadde sagt takk for seg for å dra videre til neste gig. Feltopptaket satte en perfekt ramme rundt sangen, som ble båret av gruppas tunge, seige drag og Ozzys vokal. Allerede på åpningsporet kastet Iommi inn flere riff og temposkift, noe som ga Black Sabbath en voldsom kraft og dynamikk.

Etter den sjelsettende åpningen dro det videre i vei med The Wizard. Her tøt bluesrøttene frem, blant annet gjennom bruk av munnspill, før det dundret i vei på klassisk Sabbath vis med rifforama deluxe, og igjen måtte Wards fenomenale spill bli trukket frem, der han sluret rundt som en jazzy, tung utgave av Keith Moon. Deretter var det over i Behind The Wall Of Sleep, et stykke klassisk heavy metal så godt som noe – for noen riff! Den seks minutter lange N.I.B. avsluttet en perfekt side en. N.I.B. hadde en sterk melodi, som ga musikken rom til å puste, samtidig som riffene var tunge og relativt enkle.

Dessverre var ikke side to helt av samme kvalitet. Den åpnet med Evil Woman, som var et forsøk på en singel. Den var opprinnelig spilt inn av det amerikanske bluesrock- bandet Crow, som hadde den med på sitt debutalbum i 1969. Den funket helt ok i Black Sabbaths hender, men var lettere og mer forankret i klassisk bluesrock enn resten av materialet. Sleeping Village var bedre. Den snublet frem i en form for doom-ballade, men heller ikke den nådde helt opp til side ens høyder.

Albumet ble avsluttet med den mer enn ti minutter lange The Warning. The Warning var platas andre coverversjon, denne gangen av The Aynsley Dunbar Retaliation. Den funket best av sporene på side to, en hardkokt blueslåt pakket inn heavy metal, med lange strekk av gitaronani fra Iommi. Gitarsoloer i det uendelige var kanskje ikke verdens beste kopp te, men her snakket vi om en ung og sprelsk Tony Iommi i fri flyt, selveste riffmesteren.

«Black Sabbath» fikk hardhendt behandling av kritikerne, og det var i realiteten starten på en lang trend med fordømmelse og nedsnakking av en hel sjanger, gjennom hele sytti- og åttitallet. Riktignok ble det utgitt uendelige mengder søppel i metalsjangeren, men at kritikerne gikk glipp av noe helt essensielt er det ingen tvil om.

Heldigvis for Black Sabbath var det platekjøpende publikum langt mer positive enn kritikerne, og gruppa fikk umiddelbar en storselger. Debutalbumet gikk til åttende plass i UK og 23. plass i USA. Ikke verst for fire arbeiderklassegutter fra industribyen Birmingham.

Rating: 8/10