Grouper – Dragging A Dead Deer Up A Hill (Type LP, 2008)

1) Disengaged; 2) Heavy Water I’d Rather Be Sleeping; 3) Stuck; 4) When We Fall; 5) Traveling Through a Sea; 6) Fishing Bird (Empty Gutted in the Evening Breeze); 7) Invisible; 8) I’m Dragging a Dead Deer Up a Hill; 9) A Cover Over; 10) Wind and Snow; 11) Tidal Wave; 12) We’ve All Gone

Allerede på omslaget til Dragging A Dead Deer Up A Hill kunne man ane at Grouper hadde  overraskelser å by på. For første gang hadde en utgivelse fra den kanten et håndfast omslagsbilde. Tidligere hadde platene hennes vært pakket inn i fotografier av natur eller og tegnede mønstre i svart/hvitt. Denne gangen ble lytteren møtt av et fotografi av Harris som barn, tatt av moren. Det var ikke et ordinært minne fra barndommen Harris hadde valgt seg, snarere tvert imot. På et bilde holdt i rødlige fargetoner, stod lille Liz kledd opp i svart, med en stor hatt på hode. Hun var tungt sminket rundt øynene og lignet mest av alt på en liten heks fra forgangen tid. Bildet var morsomt og litt skummelt; i hvilken anledning var det tatt, og hva ville Harris signalisere? Det var i grunn det samme, og kanskje bare en fordel å ikke kjennet til bakgrunnen, for omslaget stod perfekt til innholdet. Med Dragging A Dead Deer Up A Hill åpnet Grouper opp musikken sin for alvor, samtidig som mystikken ble bevart.

Nå lot Grouper tåkedisen lette. De tunge lagene av vokaldroner, som hadde vært dominerende på hennes tidligere utgivelser, var forlatt til fordel for tydelige strukturer, både hva gjaldt komposisjoner, arrangementer og produksjon. Gitarer (både elektriske og akustiske) dominerte lydbildet, sammen med stemmen til Harris, som det nå tidvis var mulig å høre hva faktisk sang, selv om tekstene fortsatt var vanskelig å få virkelig taket på. De 12 sporene kunne stort sett kalles sanger, med melodier og tidvis fengende hooks og refreng, selv om det fortsatt var et langt stykke til den jevne singer-songwriter alene med gitar; Groupers musikk var fortsatt dominert av duse stemninger, som glapp forsiktig ut hendene på lytteren før det var mulig å få skikkelig grep om dem.

Den generelle tydeliggjøringen og de mer håndgripelige arrangementene ga Groupers uttrykk ny kraft og inderlighet. Harris kommuniserte mer direkte med omverdenen, selv om «sannheten» om musikken hennes fortsatt var innhyllet i flere lag av speil, skygger og dis. Det at hun beholdt mange av de duse musikalske fargene samtidig som hun ble mer konkret og tydelig i avleveringene ga albumet en uslitelig tiltrekningskraft. Mest av alt var Dragging A Dead Deer Up A Hill et stykke drømmepop fra en annen dimensjon. Selv nettstedet Pitchfork, som så ofte blamerte seg i sine vurderinger av hva som var godt og dårlig, plasserte albumet høyt på en liste over de beste drømmepop-albumene gjennom tidene. Grouper fortjente en plass i samme selskap som Cocteau Twins, Mazzy Star og Low, uten å ligne spesielt mye på noen av disse. Hun hadde fortsatt mest til felles med andre lysende stjerner i undergrunnen, som Charalambides, Inca Ore og Valet.

Liz Harris tok en risiko ved å endre seg så radikalt som hun gjorde denne gangen. Det stilte andre krav til komposisjonene hennes. Selv om hun fortsatt benyttet seg flittig av lydkulisser, stod hun nå avkledd med sangene sine. Hun visste hva hun gjorde, for her var det et godt knippe svært sterke sanger. Åpningssporet Disengaged ga et umiddelbart, deilig sjokk av tilgjengelighet og tåke på samme tid; et dirrende, skurrende keyboard sammen med Harris’ vakre vokallinjer var ren nytelse. De påfølgende Heavy Water/I’d Rather Be Sleeping og Stuck var enda klarere formulert. Utover albumet varierte Harris virkemidlene, og lot tidvis musikken flyte mot tidligere utgivelsers forvirrende, ugjennomtrengelige vokaldroner. Det ga de reneste sangene noe å bryne seg mot og noe å stå i kontrast til. Det fungerte utmerket og bidro til platas slitestyrke.

Rating: 8,5/10