The Cars – Shake It Up (Elektra LP, 1981)

1) Since You’re Gone; 2) Shake It Up; 3) I’m Not The One; 4) Victim Of Love; 5) Cruiser; 6) A Dream Away; 7) This Could Be Love; 8) Think It Over; 9) Maybe Baby

Den elektroniske og mørke Panorama ble nok en fremgang for The Cars, men i litt mindre grad så enn forgjengerne. Hvorvidt dèt hadde innflytelse på neste trekk vites ikke, men det var ingen tvil om at gruppa konsentrerte seg om fengende, ukomplisert popmusikk på album nummer fire.

The Cars hadde solgt plater i bøtter og spann fra første stund, og brukte deler av pengene på å kjøpe et eget studio i hjembyen Boston. Det første, og faktisk eneste, albumet de spilte inn der var Shake It Up. Bortsett fra nytt studio var mye ved det samme. Ric Ocasek komponerte (med hjelp av tangentmann Hawkes på ett spor) og Roy Thomas Baker produserte. Besetningen var den samme, og Ocasek og Benjamin Orr delte som vanlig på vokaljobben.

Shake It Up ga gruppa deres første topp 10 hit i USA, med det latterlig fengende tittelsporet. Sangen la seg pent til i et dansbart, syntetisk poplandskap, med en hul tekst som Ocasek senere uttalte at han ikke var stolt over. Det hindret ikke at «Shake It Up» var uimotståelig pop, om enn overfladisk så.  Tittelsporet var representativt for hele albumet, som var full av smått overfladisk popmusikk, tungt forankret i åttitallets plastikkestetikk. Også den andre singelen fra plata, Since You Gone, var uanstendig fengende, med jubel i refrenget og en duvende, deilig beat.

Omslaget bygde godt opp under den polerte overflaten, med sin infantile, liksom-ironiske stil, hvor en blondine ristet en drink, med vind i håret og åpen munn. Ambisjonene fra forgjengeren Panorama, som tidvis søkte ut av gruppas opprinnelige stil, var forlatt for en skinnende, syntetisk forsterkning av de to første albumenes poprock. Dèt høres ut som oppskriften på en katastrofe, men The Cars landet på beina denne gangen også, selv om Shake It Up kanskje var gruppas svakeste album så langt.

Shake It Up hadde ikke kraften de to første albumene (særlig debuten) hadde, og heller ikke anstrøket av fornyelse Panorama brakte med seg. Shake It Up var en konsolidering, med minst ett øye på salgstall. Det var likevel noe merksnodig tiltrekkende over den digitale og tynne produksjonen. Lydbildet stod godt til låtene Ocasek hadde kommet opp med. Og selv om The Cars var utilslørt kommersielle, hadde de smak og stil, og langt mer så enn de fleste av sine konkurrenter på toppen av de amerikanske hitlistene. Alt Ocasek komponerte hadde en vri, en liten tvist som tok sangene ut av det trivielle. Det medførte at musikken til The Cars tålte gjentatt lytting. Og selv om produksjonen var steril, unngikk gruppa de mest fatale tabbene, som hylende gitarer og ulende synthesizere. Det var også noen solide høydepunkter. Særlig gjaldt det de to nevnte singlene, den småklissete balladen I’m Not The One og rockerullende Maybe Baby.

De som forelsket seg i The Cars utelukkende på grunn av powerpop- og rock & roll-elementene på de  første platene, kan trygt stå over Shake It Up. For de som har sans for typisk åttitallspop hører den med.

Rating: 7/10