The Cars – Heartbeat City (Elektra LP, 1984)

1) Hello Again; 2) Looking For Love; 3) Magic; 4) Drive; 5) Stranger Eyes; 6) You Might Think; 7) It’s Not The Night; 8) Why Can’t I Have You; 9) I Refuse; 10) Heartbeat City

Shake It Up solgte til to ganger platina i USA, og sørget for en kommersiell rehabilitering etter Panorama, som forsvant relativt raskt fra listene. Etter turneen som fulgte utgivelsen tok gruppa en pause. Ric Ocasek debuterte som soloartist med Beatitude, som gikk til 28. plass i hjemlandet på nyåret 1983. Også Greg Hawkes solodebuterte, med det instrumentale albumet Niagara Falls (1983), dog uten samme kommersielle suksess som bandkollegaen.

Først i november 1984 forelå Heartbeat City, The Cars femte album og deres definitive kommersielle statement. Heartbeat City ble en kjempesuksess, og denne gangen var det ikke kun USA og UK som lyttet. Hele verden var med på festen, mye takket være singelen Drive, som ble en verdensslager.

The Cars sparte ikke på kruttet denne gangen. De byttet ut Roy Thomas Baker, som hadde produsert alle  gruppas album frem til da, med Robert «Mutt» Lange. Sørafrikaneren Lange startet produksjonskarrieren sin på syttitallet, med andredivisjonsband som City Boy, Motors, Clovers, Deaf School og Boomtown Rats. Deretter tok han AC/DC til himmels med Highway To Hell og Back In Black. Han fortsatte med å skape verdensstjerner av Def Leppard (Pyromania, 1983) og Foreigner (4, 1983), før han tok på seg jobben med Heartbeat City.

Lange var kjent som en detaljfreak av de sjeldne. Han tok med seg The Cars til Battery Studio i London sommeren 1983, og der holdt de på i seks måneder. Han filte på alle detaljer og overlot ingenting til tilfeldighetene. Han var en krevende mann for musikere som hadde et mer lettvint forhold til hva som var godt nok. Men resultatene kunne ingen si noe på; han produserte kommersielle monstersuksesser på rekke og rad. Så også med The Cars. Heartbreak City var høyglanspolert, supermoderne pop, hvor ikke så mye som et hårstrå lå feil. Sammenlignet med Heartbeat City fremstod gruppas tidligere plater som uferdige kjellerdemoer.

Lydbildet var gjennomgående elektronisk digitalt, hvor det aller meste av rockebandet The Cars var fjernet fra jordens overflate. Sangene var fortsatt typisk Ocasek, men gjennom Langes behandling var det et tungt anstrøk av det kynisk markedstilpassede over det hele. Tidvis skled det over i AOR, andre ganger over i synthpop. Det traff selvfølgelig det store publikum midt i lommeboka, selv om det åpenbart må ha virket lite inviterende på de som likte det opprinnelige The Cars. Det var umulig å ikke nynne med på Heartbeat City, men den grenseløse bearbeidingen og det polerte lydbildet dro det meste av sjel ut av musikken; var det mulig å virkelig elske dette?

Tja, det var kanskje det – for noen. Undertegnede hadde glede av Heartbeat City da den kom, men det var en forbeholden kjærlighet. Sanger som Looking For Love, It’s Not The Night, Why Can’t I Have You og tittelsporet hadde åpenbare kvaliteter, og på disse stod den skinnende musikken godt til sangene. Andre ganger ble det rett og slett for drøyt. Singelen You Might Think I’m Crazy var for kvikk og kul. Og Drive da, denne sukkersøte balladen. Så «ektefølt» at det ble latterlig, og fremført med sår patos av Benjamin Orr, som man bare måtte klø seg i hodet over. Den ble selvsagt en gigantisk hit.

Et så gjennomarbeidet og kalkulert produkt som Heartbeat City var det få rockeband som klarte å skru sammen. Og det var ikke til å nekte at resultatet stort sett var gøyalt, selv om det tidvis tippet over.

Rating: 7/10