Grouper – A I A: Alien Observer (Yellow Electric LP, 2011)

1) Moon Is Sharp; 2) Alien Observer; 3) Vapor Trails; 4) She Loves Me That Way (Second Heart Tone); 5) Mary, On the Wall (For Bette Jackson); 6) Come Softly (For Daniel Dalzell)

Grouper – A I A: Dream Loss (Yellow Electric LP, 2011)

1) Dragging the Streets (First Heart Tone); 2) I Saw a Ray; 3) Soul Eraser; 4) Atone; 5) No Other; 6) Wind Return; 7) A Lie

Dragging A Dead Deer Up A Hill ble et gjennombrudd for Grouper. Hun hadde fra dag èn fått rosende omtale i undergrunnsmiljøer, men med 2008-albumet nådde hun et litt større publikum, uten at undergrunnshipstere forlot henne av den grunn. Hennes stillfarne uttrykk passet godt inn hos tilhengere av for eksempel det canadiske plateselskapet Kranky.

Grouper hadde vært svært aktiv med utgivelser mellom 2005 og 2008. Deretter gikk det nesten tre år før oppfølgeren til det lille gjennombruddet så verdens lys. Harris var riktignok involvert i et par samarbeidsprosjekter i løpet av disse tre årene, herunder en EP sammen med Roy Montgomery og en singel med Xela, men ellers var det stille. Hun slet etter sigende med depresjon og utmattelse. Hun hentet seg heldigvis inn igjen, og da hun kom tilbake var det med en stor mengde ny musikk, fordelt på to album.

Dragging A Dead Deer Up A Hill var konsentrert om gitar, piano og sang, og hadde et renere uttrykk enn de tidlige platenes dunkle droner. På A I A: Alien Observer og A I A: Dream Loss, som ble sluppet samtidig i 2011, var det overraskende nok mye av den tidlige Grouper å finne. Tankene gikk mer til Wide enn til den mer tilgjengelige Dragging A Dead Deer Up a Hill. De to nye platene, som ble presentert og utgitt som selvstendige album, men som åpenbart hørte sammen, var både en oppsummering av det Grouper hadde drevet med så langt og en foredling av Harris’ musikalske visjon. Hun skulle senere endre musikken, men ikke før hun hadde fått maksimalt ut av konsepter og tanker hun jobbet med de første årene. A I A: Alien Observer/Dream Loss var en svært vellykket endestasjon i så måte.

A I A: Alien Observer/Dream Loss inneholdt til sammen 78 minutter musikk. Dèt var en mektig dose, men de to platene var forskjellige og begge inneholdt så mye flott musikk at denne lytteren ikke kjente på noen overdose.

Selv om Dream Loss av en eller annen grunn ble regnet som den første delen, opplevdes det mest naturlig å bruke tid på Alien Observer først. Alien Observer var den mest tilgjengelige av de to, og inneholdt det sterkeste materialet Grouper hadde gitt ut så langt. De seks sangene utgjorde til sammen et stykke perfekt ambient pop. Selv om Grouper gjemte vokal og instrumenter i den velkjente disen av droner mer enn på forgjengeren, presset de vakre vokalharmoniene og sterke melodiene seg inn i både hjerte og hjerne. Harris hadde utviklet sitt eget ståsted, en unik ambient popmusikk, som både var skurrende (tilsynelatende) skjødesløs og supersofistikert. Grouper var både nær og fjern samtidig, og beveget seg fortsatt i skyggene, men med en halo og et lys rundt seg som smeltet hjerter.

Moon Is Sharp satte stemningen med mørk uro, før platen åpnet seg opp med tittelsporet. «Alien Observer» var sjokkerende enkel, med en strålende melodi spilt på et keyboard, og en sjeldent nær Harris. Vapor Trails var svalere og mørkere, men like vakker, nok en gang mest takket være Harris originale bruk av vokaldroner. She Loves Me That Way (Second Heart Tone) rullet forsiktig frem på en elektrisk gitar, og nok en gang hadde Harris kommet opp med uimotståelige vokalmelodier. Mary, On the Wall (For Bette Jackson) åpnet med noe som hørtes ut som en spilledåses siste toner, tatt opp på med en råtten mikrofon rett til Walkman, før Haris nok en gang brettet ut sakte, tyktflytende stemninger. Den avsluttende Come Softly (For Daniel Dalzell) dronet også frem på et keyboard, under Harris’ vokal, og var en passende avslutning på en moderne klassiker innen ambientsjangeren.

A I A: Dream Loss var mindre fokusert på melodier og kommunikasjon med lytteren. Her vendte Harris blikket mot seg selv. Musikken på Dream Loss var eldre enn Alien Observer, og med viten om at Harris hadde slitt med depresjon var det vanskelig å ikke tenke på Dream Loss som en del av en renselsesprosess. Det var kun en spekulasjon, men opplevelsen av å være stengt inne i seg selv var ikke til å unngå ved lytting til det mørke som ble spent opp. Dèt forhindret ikke at også Dream Loss var smellvakker og tiltrekkende, en oase av dyster vellyd, som sakte skred frem over ukjent mentalt landskap. Dream Loss flørtet med både støymusikk og William Basinskis konsepter om kassettbånd i oppløsning, uten at musikken ble vanskelig å ta til seg. Dream Loss var som et minne man ikke fikk helt grep om; ting man hadde opplevd for lenge siden og man husket vagt.

Dream Loss var ikke like mektig som Alien Observer, og gjenbrukte løsninger fra tidligere plater, men stod godt på egne bein likevel, takket være en hittil uhørt presisjon – ingen tone var overflødig. Men først og fremst stod de to platene perfekt til hverandre, og utgjorde en helhet som hørte sammen selv om det ikke var et dobbeltalbum i vanlig forstand.

Rating A I A: Alien Observer: 9/10

Rating: A I A Dream Loss: 7,5/10