Black Sabbath – Paranoid (Vertigo LP, 1970)

1) War Pigs; 2) Paranoid; 3) Planet Caravan; 4) Iron Man; 5) Electric Funeral; 6) Hand Of Doom; 7) Rat Salad; 8) Fairies Wear Boots

Da albumet smått om sen tok over for singelen som det mest lukrative produktet i platebransjen ble det et press på artister om å gi ut album på løpende bånd. Det skapte utfordringer. Det første albumet hadde man som regel hatt lang tid på å forberede seg på, og man hadde gjerne med seg materiale fra flere år tilbake, som fikk sin endelige realisering da debuten ble spilt inn. Verre var det da plateselskapet maste om album nummer to, ofte bare en håndfull måneder etter utgivelsen av førstealbumet. Det faktum at livet ofte ble snudd opp ned av en plateutgivelse, med oppmerksomhet fra presse og fans gjorde ikke det hele enklere. I tillegg gjorde mange artister en tilnærmet grenseløs innsats på konsertfronten. Alt i alt ble det ikke mye tid til å skrive nytt materiale.

Dette fikk Black Sabbath kjenne godt på, for kun syv måneder etter «Black Sabbath» kom ut i februar 1970 var det klart for album nummer to. Paranoid ble sluppet løs på verden 18. september samme år, og med det leverte Black Sabbath et av tidenes definitive og definerende heavy metal-album. Hvordan de klarte det var smått utrolig. Gruppa var stadig på farta etter debuten, med endeløse rekker av konserter, medieoppmerksomhet og solide doser ukontrollert oppførsel, ofte kjemisk stimulert. Black Sabbath hadde blant annet et seks ukers engasjement på en klubb i Sveits, hvor de spilte syv(!) 45 minutters show per kveld. De hadde selvsagt ikke materiale til å fylle opp all denne vanvittige tiden på scenen, og de fylte på sine ferdige låter med jamming og utprøving av nye ideer. Ut av all prøvingen kom det et fantastisk låtmateriale, som skapte Paranoid.

Gruppas suksess med debuten ga litt mer handlingsrom da album nummer to skulle spilles inn. De fikk tilgang til Rockfield Studios i Wales, hvor de spilte inn demoer, før selve innspillingene startet. Innspillingen av Paranoid ble deretter gjennomført i Regent Studios i London, også denne gangen med Rodger Bain som produsent.

Bak et delvis latterlig, delvis skremmende omslag, med bilde av skjeggete kar i et amatørmessig superhelt-antrekk, var det unikt stykke tungrock. Paranoid inneholder flere av Black Sabbaths og heavy metal-historiens mest ikoniske låter: War Pigs, Paranoid, Planet Caravan, Iron Man – lista er lang. Albumet fløt også sjeldent fint, det var knapt et overflødig øyeblikk.

Det hele åpner med den nesten åtte minutter lange mektige War Pigs. Opprinnelig titulert Walpurgis, åpnet den med linjene:

«Generals gathered in their masses

Just like witches at black masses»

Dermed passet den utmerket inn i mytebyggingen rundt Black Sabbath og deres hang til det okkulte. Der Rollings Stones syv år tidligere hadde fremstått som farlige unge menn fordi de hadde ekstra langt hår, spilte «negermusikk» og bannet, måtte det hardere lut til i 1970, og Black Sabbath leverte med blytung rock og slemme tekster. At Geezer Butler først og fremst mente teksten politisk var det ikke så mange fikk med seg. Han forsøkte å tegne et bilde av krigens redsler, med et særlig øye på Vietnam-krigen. War Pigs var en grenseløst mektig opplevelse, selv 50 år etter; riff avløste riff, temposkiftene fløy og rytmeseksjonen ga gruppa en unik sving. Over det hele satt en Ozzy i storform i salen, der han red den ustyrlige metallmaskinen. Tekstens fokus på krigens redsler dukket først opp etter en stunds bearbeiding. Ozzy la ikke skjul på at han foretrakk den opprinnelige, mer okkulte teksten og valgte ofte å synge den på på konserter.

Med tittelsporet fikk Sabbath en hit i hjemlandet. Den gikk til fjerde plass i UK og solgte også godt i mange andre land. Paranoid var en tett, kjapp rocker, som var unnagjort på snaue tre minutter, og var så fengende at den nesten var umulig å ikke kjøre på repeat.  Gruppa var ikke spesielt begeistret for låten, men forstod at denne måtte med på albumet. Opprinnelig skulle albumet hete War Pigs, men det ble endret når Paranoids gjennomslagskraft ble åpenbar. Tekstens tunge stemning bygde opp under albumets elendighetsforståelse, hvor mørke tanker om verdens utvikling ble mikset med dyp klaustrofobi som følge av tungt rusmisbruk; det var ikke mye lys på plata, med et lite unntak for den avsluttende Fairies Wear Boots.

Etter tittelsporet bar det over i Planet Caravan, en av de kuleste og mest særegne sangene gruppa noen gang kom opp med. Planet Caravan var en dypt psykedelisk ballade. Her var det ingen riff og ingen tunge trommer. Kun bongos, bass og forsiktig gitar bak en Ozzy som fikk stemmen vrengt gjennom en Leslie høyttaler. Kombinasjonen av Ozzys vrengte stemme og Iommis jazzinspirerte spill – Django Reinhardt var en av hans helter – skapte en unik stemning.

Alle tanker om forsiktig gitarplukking og luftig stemning ble blåst bort i det øyeblikket Iron Man rullet inn på scenen. Den gikk opprinnelig under tittelen Iron Bloke og hadde en tekst om en mutant ala Marvel Comics, som ble utstøtt og hevnet seg på omgivelsene med en stor kraft. Teksten ble støttet av et hinsides rifforama. Trommeslager Ward gjorde nok en gang en avgjørende innsats. Hans spill tilførte Black Sabbath en sjelden eleganse i alt rabalderet, som skilte gruppa ut fra alle andre.

I motsetning til debuten hadde Sabbath denne gangen nok materiale til å fylle opp albumet med eget stoff. Første spor på side to var den blytunge Electric Funeral, som på sitt onde vis destillerte side ens tyngste øyeblikk, og sågar gjorde det hele enda mørkere. Hand of Doom var et ikke knepp lysere, der Ozzy remjet om at du skal dø, i en tekst der bomber og granater ble kokt i et brygg med heroin, syre og annet ulovlig godteri. Den var også nok et eksempel på mange riff og flere temposkift i en og samme låt; Paranoid inneholdt nok riff og melodilinjer til en halvt dusin album.

Plata gikk inn for landing med den instrumentale Rat Salad. Live var den utgangspunktet for en  obligatorisk trommesolo, som Bill Ward tidvis kunne trekke ut i 45 (!) minutter. Helt til slutt lå den sludgy Fairies Wear Boots. I følge Ozzy Osbourne har de andre medlemmene i gruppa fortalt ham at han skrev teksten, uten at det var helt klart for tekstforfatteren selv. Hvorvidt teksten omhandlet feer løpende rundt i parken – observert av Osbourne og Iommi i cannabis rus – eller om den omhandlet skinheads, vet vel ingen.

Paranoid bekreftet Black Sabbaths posisjon som en av den nye tungrockens største, med førsteplass i UK og 12. plass i USA.

Rating: 10/10