Grinderman – Grinderman 2 (Mute cd, 2010)

1) Mickey Mouse and the Goodbye Man, 2) Worm Tamer; 3) Heathen Child; 4) When My Baby Comes; 5) What I Know; 6) Evil; 7) Kitchenette; 8) Palaces of Montezuma; 9) Bellringer Blues

Etter at medlemmene i Grinderman hadde gjort seg ferdig med forpliktelsene i The Bad Seeds, i forbindelse med innspilling og turnering av Dig!!! Lazarus Dig!!!, gikk de løs på ferdigstillelsen av Grinderman 2. Produksjonen ble avsluttet i april 2010, etter at innspillingene hadde foregått i henholdsvis august 2008 og august 2009, innimellom alle andre forpliktelser.

Gruppa hadde gitt uttrykk for at album nummer to ville bli et ganske annet beist enn debuten. Det skulle vise seg at de hadde sine ord i behold. Der debuten ble spilt inn i løpet av fem dager, som et rent overskuddsprosjekt, var Grinderman 2 et mer planlagt og gjennomarbeidet album. Forgjengeren hadde trukket på inspirasjon fra garasjerock, Stooges og lignende. Denne gangen brettet gruppa ut sine vinger i større grad, selv om det også var fullt mulig å høre inspirasjon fra både garasjen og Detroit også denne gangen. Punkblues, som Cave var skaperen av gjennom arbeidene i The Birthday Party, var mer eller mindre var helt borte som inspirasjonskilde, og erstattet med en direkte tapning fra den opprinnelige bluesens konger og dronninger. Cave kanaliserte nesten hundre år gammel musikk rett inn samtiden og man kunne formelig kjenne de afroamerikanske nyskapernes sjel dirre i kjernen av Grindermans musikk.

Denne gangen ble uttrykket også spedd ut med avantrock. Tidlig Amon Duul II, Pere Ubu og annen Cleveland proto-avantpunk, The Velvet Underground (fortsatt) og andre slemme troll i rockeskogen var å kjenne igjen i det kontrollerte, mørke brygget Grinderman hostet opp (kastet opp?).  Samtidig holdt de godt tak i den røffe rocken og blåste gjennom ni sanger på 41 minutter. Innspillingen av Dig!!! Lazarus Dig!!! hadde også satt sine spor. Sanger som When My Baby Comes og Palace Of Montesuma kunne sklidd rett inn på Dig!!!, med sine suverene melodier og nyspilling av klassisk rock. Dermed gikk inspirasjonen begge veier; fra Grinderman til The Bad Seeds og tilbake igjen. Dette var en fascinerende gruppe musikere, med en utrolig evne til å hente ny inspirasjon selv langt nede i karriereveien.

Med sin utvidede pallett og mer gjennomarbeidede produksjon var Grinderman 2 et mer helhetlig album enn forgjengeren. Så var debuten like morsom lytting, ikke minst på grunn av Caves selvironiske og artige tekster, og musikkens umiddelbarhet. Grinderman 2 hadde ikke samme overraskelsesmoment og var mindre umiddelbar, men vokste på lytteren etter hvert.

Grinderman var fortsatt et godt stykke unna Nick Cave & The Bad Seeds i uttrykket. Både musikk og tekst var villere, råere og mer kaotisk enn det som foregikk i hovedbølet. Cave var denne gangen tilbake i sitt gamle univers, med religion (Buddha, Allah, Krishna og Gud dukket alle opp), kvinner og død – alt kokt på en buljong av sex, men levert med mindre (og det bevisst) eleganse enn vanlig. Tekstene hadde fortsatt elementer av selvironi og jamring over egen aldring, men også en styggere, dypere side enn på forgjengeren. Kombinasjonen av det hysteriske (eksempelvis der dama kaller Cave for hennes Loch Ness monster, som så ødelegger moroa ved å komme etter to jukk) og det mørke som ble trukket opp (riktignok med humor) i Heathen Childs, stod godt til hverandre. I den bekmørke What I Know var det derimot ingen humor eller humør, kun en mann som var sikker på at skjebnen ville bli vond og vanskelig.

Låtene var sløye, jamstenkede utlegninger, med lag på lag av teksturer i form av tapeloops, orgel, elektrisk mandolin og elektrisk bouzouki over et nesten-ramlende ensemble, som på elegant vis holdt begivenhetene på den smale sti. Tidvis dukket det også opp et rampete, funky groove som slamret i veggene. Warren Ellis hadde nevnt Sly & The Family Stone som inspirasjon og dèt var mulig å høre om man la godviljen til. Grinderman 2 var dypt psykedelisk, mye takket være de hypnotiske, kvernende rytmenes evige tilstedværelse.

Rating: 8/10