Caravan – Cool Water (Pony Canyon cd, 1994)

1) Cool Water; 2) Just The Way You Are; 3) Tuesday Is Rock And Roll Nite; 4) The Crack Of The Willow; 5) Ansaphone; 6) Cold Fright; 7) Side By Side; 8) You Won’t Get Me Up In One Of Those; 9) To The Land Of My Fathers; 10) Poor Molly; 11) Send Reinforcements

Etter originalbesetningens mislykkede comeback med Back To Front ble det raskt slutt på aktivitetene og Caravan ga ikke gi ut et nytt album før i 1995. De kom riktignok sammen igjen i 1990, da et engangsstunt på britisk tv utviklet seg til en turnerende utgave av gruppa.

Året før The Battle Of Hastings (for en humor) dukket opp, ble det utgitt et album med uutgitt materiale under navnet Cool Water, som hovedsakelig bestod av innspillinger fra 1977. Etter at Caravan hadde debutert på Arista med Better By Far, startet de innspillingen av et nytt album, men plateselskapet nektet å gi ut resultatet. De vurderte sikkert at alt kommersielt håp var ute for de gamle progrockerne i punkens nye tidsalder. Pye Hastings fikk etter hvert tilgang til disse innspillingene og fikk gitt dem ut på Pony Canyon høsten 1994.

I den evige runddansen av medlemmer inn og ut på siste halvdel av syttitallet, var det Pye Hastings (gitarer, sang), Jimmy Hastings (saksofon), Jan Schelhaas (tangenter), Rod Edwards (tangenter), Richard Coughlan (trommer) og Richard Sinclar (bass) som spilte inn det som skulle vært det andre albumet på Arista. Innspillingene må ha foregått rett før Schelhaas og Sinclair gikk til Camel. Det forelå kun syv spor, med en samlet spilletid på en halvtime, og det kunne anes en viss mangel på studiofinish. Innspillingene ble supplert med fire låter Hastings spilte inn litt senere, med hjelp av John Gustafson (bass, tidligere Roxy Music) og Ian Mosley (trommer), antagelig ment for et soloalbum som ikke ble noe av.

At Cool Waters stammet fra to forskjellige innspillinger var ikke et problem, plata hang godt sammen og det var ikke store musikalske forskjeller mellom opptakene. Resultatet fremstod nesten som et soloalbum fra Pye Hastings. Han hadde komponert alle låtene og stod for all vokal. Musikken la seg godt til rette sammen med den sofistikerte popen Caravan hadde drevet med på Better By Far og den siste krampetrekningen med Back To Front i 1982. Det var ikke all verdens spennende saker gruppa klarte å hoste opp i denne perioden, og så heller ikke på Cool Waters. Likevel var Cool Waters en smule mer tilfredsstillende enn de to forgjengerne. Cool Waters hadde en tilforlatelig, sløy sjarm og flere låter som fenget. Det var riktignok langt opp til gamle dagers storhet, men for tilhengere av Pye Hastings var det en småtrivelig, uforpliktende stund. Sanger som Poor Molly, Send Reinforcements og den kritthvite funken i Cold Fright var hyggelig lytting. Det samme var tittelsporet, som riktignok balanserte på en taffelknivsegg, men reddet seg i land med en god melodi og fiffig tangentbruk. Andre ting ble mer trivielle, men ikke ille så.

Rating: 6/10