Black Sabbath – Masters Of Reality (Vertigo LP, 1971)

1) Sweet Leaf; 2) After Forever; 3) Embryo; 4) Children Of The Grave; 5) Orchid; 6) Lord Of This World; 7) Soli­tude; 8) Into The Void

Rett før jul til 1970 meldte Record Mirror at Black Sabbath var i ferd med å avslutte innspillingen av sitt tredje album, som skulle komme ut tidlig i februar 1971. Det viste seg å være noe optimistisk. Riktignok var Sabbath kjappe på avtrekkeren, men så kjappe var de ikke. Først i april var de ferdige med innspillingene, som foregikk i de første fire månedene i 1971. Det var første gang Sabbath tok seg godt med tid. Innspillingene foregikk innimellom en liten turne i UK, et besøk til Australia i slutten av januar og ikke minst en tur over dammen for promotere Paranoid for amerikanerne.

Masters Of Reality  ble utgitt i juli 1971, og med det hadde gruppa prestert tre viktige heavy metal-album i løpet av halvannet år. For nok en gang var det tvingende nødvendig å komme trekkende med klassiker-stemplet, selv om Masters Of Reality var et lite knepp bak Paranoid.

Om Masters Of Reality var en liten klasse under Paranoid i musikalsk kvalitet, har det vist seg i ettertid at den har vært minst like innflytelsesrik, om ikke enda mer så. I løpet av åtte spor, hvorav to korte instrumentaler, med samlet spilletid på 34 minutter, produserte Sabbath seks nye ikoniske låter og la grunnlaget for stoner rock, utvidet paletten for doom-metal og satte standarden for å stemme ned gitarer og bass.

For å begynne med det siste: Tony Iommis arbeidsulykke, hvor det gikk hardt ut over fingrene på den ene hånda, er en del av Sabbathmytologien. Etter hvert fant han ut at belastingen på fingrene ble mindre om han stemte ned gitaren. Så tenkt så gjort. Bassist Butler fulgte etter, og dermed var soundet på Masters of Reality skapt, og oppskriften til en million heavyband levert.

Endringen i stemming ga gruppa en nedsunken, tverr og dyp lyd, som produsent Rodger Bain realiserte i et lydbilde som både var nytt og gjenkjennelig på samme tid.  Ward var fortsatt en formidabel trommeslager og tilpasset seg elegant de endrede rammebetingelsene, med sitt oppfinnsomme, men mer beherskede spill. Om Ozzy Osbourne noen gang tilpasset seg noe som helst skal være usagt, men han fløy høyt over den dumpe, blytunge musikken, som et fjernt, remjende spøkelse, full av fortvilelse og skrekk. Det ga Sabbath en utenomjordisk tøtsj og kvalitet, som gjorde dem unike.

Sweet Leaf og Children Of The Grave var de mest ikoniske låtene på plata. På disse to fant flere generasjoner med rockemusikere modellen for sitt virke, enten det var Melvins, Kyuss, Soundgarden eller mer tradisjonelle metalband. Sweet Leaf var en hyllest til marijuhana, en seig, slamrende rocker hvor Ozzy vrengte sjela til ære for de søte bladene. Sangen ble innledet med et opptak av Tony Iommis hosting, som følge av en voldsom spliff han hadde fått av nettopp Ozzy. Hostingen ble tatt opp av Bain og lagt i loop; det var et lykketreff.

Children Of The Grave avsluttet side en, og var en rask, litt utypisk rockelåt, hvor teksten satte alt håp til den oppvoksende slekt, som var det eneste som kunne redde en døende planet. Litt håp var det faktisk i teksten, som vel var mer aktuell enn noen gang, der «mette» generasjoner gir fullstendig blaffen i klimatrussel, dispoter og mere til.

At tekstforfatter Geezer Butler var troende katolikk var ikke det første man tenkte på da tekstene til Sabbath ble lagt under lupen, men skribenten selv hevdet at Lord Of This World var gruppas eneste sang med satan i hovedrollen. Over en rumlende boogie sang Ozzy som djevelen i første person, og latterliggjorde dumme menneskers svakhet og søken etter «noe».

Flørten med han i underetasjen kompenserte Butler forsøksvis for i den kristne teksten på bangeren After Forever, selv om spørsmålet om du ønsket å se paven hengt neppe ble tolket i rett mening av fansen.

Planet Caravan var en av Sabbaths mest atypiske låter, og fikk en verdig oppfølger i Solitude. Den var bygd over samme lest, med forsiktig musisering og en myk Ozzy i front, støttet av Iommis fløyte. Solitude skapte en genuin følelse av tap og ensomhet og brøt, sammen med de to instrumentale bagatellene Embryo og Orchid, opp det tunge, onde draget som dominerte Masters Of Reality. På de sistnevnte to, som knapt var i gang før de var over, var det kun Iommis gitarer som møtte verden.

Masters Of Reality ble avsluttet med det slurete, sakte rifforamet Into The Void, som virkelig viste effekten av å stemme ned instrumentene. Ozzy sang om en rakett som forlot en døende planet, for å å finne grunnlaget for et nytt liv annet sted. Etter hvert økes tempoet, riff fulgte riff og Ozzy red jernhesten inn mot sola.

Nedstemte instrumenter, satan, paven, sci-fi fantasier, søte blad, tungrock, gitarorgier. Alt på en polise.

Rating: 10/10