Nick Cave & The Bad Seeds – Push The Sky Away (Bad Seed Limited cd, 2013)

1.We No Who U R; 2) Wide Lovely Eyes; 3) Water’s Edge, 4) Jubilee Street; 5) Mermaids; 6) We Real Cool; 7) Finishing Jubilee Street; 8) Higgs Boson Blues; 9) Push the Sky Away

De fem årene mellom Dig!!! Lazurus Dig!!! og Push The Sky Away var det lengste oppholdet mellom to album noensinne for Nick Cave & The Bad Seeds. Det gikk også fire år mellom Dig!!! Lazarus Dig!!! og Abattoir Blues/The Lyre Of Orpheus. Cave hadde imidlertid ikke ligget på latsiden. Han hadde skrevet filmmusikk, og brukt krefter på Grinderman. Grinderman-prosjektet hadde irritert Mick Harvey, Caves høyre hånd gjennom fire tiår. Det hadde etter hans oppfatning skadet kjemien i The Bad Seeds. Det var sikkert ikke eneste grunn til at Harvey forsvant; han hadde også en brukbar solokarriere å ta vare på, men at det hadde betydning var åpenbart.

Med Harvey borte var begge de to opprinnelige gitaristene i The Bad Seeds ute. Harvey og Blixa Bargeld hadde hatt stor innvirkning på lyden av The Bad Seeds, og særlig Harvey hadde vært en avgjørende samarbeidspartner for Cave, som bandets kapellmester og musikalske leder. På Push The Sky Away tok Warren Ellis denne rollen. Ellis hadde vært sentral i Grinderman, og var Caves samarbeidspartner innen filmmusikk.

Dermed var det et nytt Nick Cave & The Bad Seeds som gikk i studio i Frankrike i desember 2012, i La Fabrique Studio, i Saint-Rémy-de-Provence. Studioet befant seg i et gammelt slott, og de «klassiske» omgivelsene skulle vise seg å stå godt til The Bad Seeds. Gruppa bestod da av Cave (elektrisk og akustisk piano), Warren Ellis (fiolin, bratsj, fløyte, synthesizer, loops, elektrisk piano), Martyn P. Casey (bass), Thomas Wydler (trommer) og Jim Sclavunos (perkusjon), samt Conway Savage på bakgrunnsvokal. Det skulle ble Savage siste opptreden med gruppa; han gikk bort i 2018. Cave skulle senere dedikere et album til Savage. Den gamle helten Barry Adamson dukket også opp igjen, etter å vært fraværende i Caves univers siden Your Funeral…My Trial (1986). Han spilte bass på to spor og skulle bli med en periode fremover.

Svært mye av musikken til Nick Cave hadde tidligere blitt drevet frem av Harvey og Bargelds gitarspill, når da ikke Cave hadde styrt butikken fra piano. Cave hadde riktignok engasjert gitaristen George Vjestica, men da han kom inn i prosjektet var mye av rammene lagt og hans bidrag ble begrenset til 12-strengs gitar på Jubilee Street og Mermaids. Push The Sky Away var det minst konvensjonelle albumet Nick Cave & The Bad Seeds hadde laget så langt. De kvernende loopsene til Ellis var en antitese til både Grindermans avantgarasjerock og til de to foregående Bad Seeds albumenes nytolkning av klassisk rock. De ni sangene skred sakte og majestetisk frem. Det manglet ikke på melodier, men det var en tilbaketrukket, mediterende stil over uttrykket, som må ha veid tyngre enn ønsket om å treffe lytteren umiddelbart. På Push The Sky Away lå Nick Cave nærmere et forbilde som Leonard Cohen, særlig dennes senere album, enn han noensinne han gjort. Musikken var full av detaljer, enten det var koring, strenger fra Ellis eller den fenomenale innsatsen til trommeslager Thomas Wylder. Hans særegne sving og tempererte spill hadde aldri kommet så til sin rett som det gjorde denne gangen.

Cave skrev som vanlig tekstene. Musikken skrev han sammen med Warren Ellis (pluss to bidrag fra Wylder). Mye av komponeringen og ferdigstillelsen av låtene fant sted i studio, basert på skisser Cave hadde med seg.

Tekstene til Cave stod godt til det musikalske uttrykket, med sine fragmentariske og abstrakte narrativer. Cave var inspirert av noe så allment som googling og wikipedia, der han fant informasjon og ideer som han bearbeidet og løftet inn i sitt eget univers. Det var en stor fornyelse for Cave, selv om man kunne gjenkjenne melankolien og humoren fra tidligere utgivelser. Cave satt på arbeidsrommet sitt hjemme i Brighton, tittet ut vinduet og undret seg over verden.

Tekstene hektet seg på sangene, som bestod av en kombinasjon av tradisjonelle låter og sanger som skled av sted på marginale strukturer. Jubilee Street, Memaids og tittelsporet var høydepunkter i førstnevnte kategori. De to første nøt godt av gitarspill, som trakk sangene inne i tradisjonelt Bad Seeds-modus uten å bryte albumets form. De var heller bevis på mulighetene i det Cave og kompani drev med denne gangen.

Mest spennende tekstmessig var Cave i de mindre konforme sangene, som særlig Water’s Edge og Higgs Boson Blues. Water’s Edge ble drevet av en sjeldent synlig bass fra Martyn P. Casey, mens Cave i teksten opptrådte som observatør, der unge jenter lekte seg med frustrerte, testosteronfylte guttunger.

Caves utforsking av Wikipedia fant sin store og vellykkede forløsning på Higg Boson Blues. Tittelen var hentet fra elementærpartikkelet oppkalt etter Peter Higgs. Religion, forskning, populærkultur og historie gikk opp i en høyere enhet. Cave sang om en kjøretur til Cern-laboratoriet i Sveits og om undringen over hvordan vi kunne ende opp i en kultur hvor Miley Cyrus fikk størst plass. Og hva med Robert Johnson og djevelen? Guds alter ego dukket selvsagt opp denne gangen også.

Rating: 9/10