Caravan – The Battle Of Hastings (Castle cd, 1995)

1) It’s A Sad, Sad Affair; 2) Somewhere In Your Heart; 3) Cold As Ice; 4) Liar; 5) Don’t Want Love; 6) Travelling Ways; 7) This Time; 8) If It Wasn’t For Your Ego; 9) It’s Not Real; 10) Wendy Wants Another 6″ Mole; 11) I Know Why You’re Laughing

Selv om Caravan lå brakk gjennom mesteparten av åttitallet og kun hadde sporadisk konsertaktivitet på første halvdel av nittitallet, holdt Pye Hastings låtskriverkloen vedlike. Da det i 1995 var klart for det første nye albumet siden 1982 hadde han et knippe sanger klare.

Hastings samlet deler av den «gamle, gode gjengen». Besetningen som spilte inn det nye albumet bestod av Geoff Richardson, Dave Sinclair, Richard Coughlan og den faste hjelperen Jimmy Hastings (diverse fløyter og saksofoner). Eneste nykomling var, som vanlig, på bass. Denne gangen var det Jim Leverton som trakterte de fire strengene, uten at undertegnede husker hvilket nummer i rekken av bassister han var.

Pye Hastings komponerte alle sangene, med ett unntak, hvor Dave Sinclair stod ansvarlig. Bak den morsomme (og likevel selvfølgelige) tittelen The Battle Of Hastings, skulte det seg pop-folk med visse progressive anslag. Det var langt unna samme nivå på dramatikken som utspant seg i det opprinnelige slaget om Hastings i 1066, men Caravan hadde levert et hørbart album.

Materialet var det beste siden Cunning Stunts fra 1975. Hastings er sitert på at han som regel rablet ned tekstene i siste liten før han gikk i studio, og deler av det han hadde prestert på den fronten opp gjennom årene var ikke på nivå med melodiene og arrangementene. Denne gangen hadde han mer å fortelle, der flere av sangene hintet til dramatikk i privatlivet. Titler og tekster som It’s A Sad, Sad Affair, Somewhere In Your Heart, Cold As Ice og If It Wasn’t For Your Ego tydet på et opprivende brudd av en eller annen karakter, uten at det er klart for undertegnede hva, hvem eller hvordan. Den hissige Liar var etter sigende stilet til et av medlemmene i Camel, som dro med seg Hastings på en turne i 1994, der han gjestet og dro gjennom et knippe Caravanklassikere, uten at dèt synes å ha vært en god opplevelse.

Temperaturen i tekstene stod i kontrast til Hastings milde røst og sofistikerte arrangementer. Sangene ble drevet av Hastings vokalmelodier og gitarspill, og krydret med fløyter, saksofon og tangenter, i tillegg til i trommer og bass. Aller best fungerte det da det rykket i de gamle progressive tentaklene, på spor som Don’t Want Love og I Know Why You’re Laughing, der Caravan vel for første gang i historien serverte noe som kunne kalles gitarøs. Eneste virkelige bommerten var den fryktelige Wendy Wants Another 6″ Mole, hvor akustisk pop ble supplert med prompelyder (!) og lystig saksofon, til grusomt pinlig effekt.

The Battle Of Hastings kunne kanskje ikke karakteriseres som nødvendig lytting, men var hyggelig og smått uforpliktende, og en hilsen fra game venner om at det stod bedre til liv enn på lenge.

Rating: 6,5/10