Black Sabbath – Sabotage ( Vertigo LP, 1975)

1) Hole In The Sky; 2) Don’t Start (Too Late); 3) Symptom Of The Universe; 4) Megalomania; 5) Thrill Of It All; 6) Supertzar; 7) Am I Going Insane (Radio); 8) The Writ

Black Sabbath ga ikke ut plate i 1974, som dermed ble det første året siden debuten i 1970 som ikke innebar nytt produkt fra gruppen. Så hører det med til historien at Sabbath Bloody Sabbath ble utgitt i desember 1973, og at gruppa på dette tidspunktet var et av de tre ledende tungrockbandene på kloden. Det var kun Led Zeppelin og Deep Purple som var i samme liga som Sabbath. De hadde med andre ord posisjonen til å ta den tiden de trengte.

Deres sjette album ble ikke utgitt før sommeren 1975. Den relativt lange pausen var ikke bare frivillig, selv om de fire garantert hadde godt av en innspillingspause, for å hente inspirasjon og krefter.

1974 begynte med en fire måneders lang verdensturne. Black Sabbath skiftet management dette året, etter at de hadde blitt stadig mer misfornøyd med Patrick Mehaan. De gikk til den berømte halvkjeltringen Don Arden, noe som medført en krevende og langvarig drakamp med advokater fra flere parter, til Sabbath store irritasjon og fortvilelse. Først i februar 1975 startet de innspillingene av det som skulle bli Sabotage. Innspillingene foregikk også denne gangen i Morgan Studios, med Tony Iommi som den udiskutable drivkraften, både musikalsk og produksjonsmessig.

Trommeslager Bill Ward har påstått at Sabotage er det eneste albumet som er spilt inn med advokater tilstede i studio. Dét er vel ikke nødvendigvis sant, det har jo vært en og annen konflikt opp gjennom tidene, men at det må vært grenseløst irriterende for en gjeng musikere som hadde mer enn nok med seg selv, damer og rusmisbruk, kan det ikke være tvil om.

Sabotage, sikkert titulert med et blikk på de juridiske problemene de stod oppe i, ble Black Sabbath sjette sterke album på rad. Det var svært få forunt å klare en slik rekke og det er lett å glemme når man ser tilbake på alt rotet som ble fasit for de neste 40 årene av gruppens virke. Disse seks platene inneholdt mye betongrock, men det var også mange andre ingredienser å finne. Her var det progressive anslag, akustiske instrumentaler, ballader og annet. Viktigst var selvsagt det formidable antallet klassiske låter de produserte i disse årene. Black Sabbath hadde en klokkeklar popsensibilitet oppe i alt rabalderet.

Sabotage inkluderte på sitt vis en fortsettelse av de progressive anslagene som lurte i ytterkanten av Sabbath Bloody Sabbath, selv om det var en større konsentrasjon om tung rock denne gangen. Gruppas arrangementer ble stadig mer sofistikerte, noe som tilførte musikken en høyde det var få av deres samtidige forunt å nå.

Tematisk var Sabotage like tung og trøstesløs som forgjengerne. Sabbaths tekster var nærmere en form for samfunnskritikk, balansert med protagonistens (les Butler som tekstforfatter og  Ozzy som vokalist) kamp mot egne demoner, enn det rent satandyrkende mørke de ble kjent for. Så også for Sabotage, hvor et gjennomgående tema var galskap, eller rettere sagt det å balansere på grensen til galskap. Ozzy remjet Am I going insane? og det var neppe koketteri. Gruppa var under et stort press på denne tiden, noe både selvpåført rusparanoia og juridiske problemer bidro til.

Sabotage åpnet med full tilt heavy rock. Hole In The Sky sparket ut av startblokkene på et tungt, bluesy riff, ikke langt fra de første to albumenes modus. Etter et kort akustisk mellomspill banket Symptom Of The Universe i gang, med riff på riff som haglet fra himmelen og over en forfjamset lytter. Etter fire minutter ble det hele løst opp i en sambainspirert (!) akustisk gitarsolo, men før det rakk Sabbath å legge grunnlaget for thrashmetal, intet mindre. Den var også den eneste låten fra Sabotage som overlevde i gruppas konsertrepertoar særlig lenge.

På side ens avslutning gikk det helt over styr, med den nesten ti minutter lange Megalomania., som mikset en vandring på galskapens stier med irritasjon over management, advokater og annet som stod i veien for det kreative utløpet. Den åpnet som en sakte, ond blues, før rifforamaet slo inn for alvor.

Side to åpnet med av en undertegnedes hemmelige Sabbathfavoritter; Thrill Of It All var en uptempo rockelåt, men ble tilført en rumlende, gryntende synth i det luftige refrenget, noe som sendte hele stasen ut i protoAOR. Den snodige Supertzar var en symfonisk riffhymne, med kor som erstatning for ordinær vokal fra Ozzy. Slett ikke verst, men heller ikke uunnværlig. Den tilnærmede popen i Am I Going Insane (Radio) var mer vellykket, selv om teksten ikke var like oppløftende som melodien.

Sabotage ble avsluttet med den mektige, ni minutter lange The Writ, som var en av få Sabbathlåter med tekst av Ozzy Osbourne. Over seig, Zeppelinks rock vrengte han ut av seg eder og galle over tidligere manager Patrick Meehan. Det var et udiskutabelt sinne her, og selv om ikke teksten var i nærheten av å være sublim,  var summen av tekst og musikk mektig og hypnotiserende. Slik stod den godt til Megalomania, den like lange avslutningen på side en.

Platen ble en ny kommersiell suksess, selv om salget ikke var helt på samme nivå som tidligere. Det ble med en syvende plass i UK og 28. plass i USA.

Rating: 8,5/10