Grouper – Grid of Points (Kranky cd, 2018)

1) The Races; 2) Parking Lot; 3) Driving; 4) Thanksgiving Song; 5) Birthday Song; 6) Blouse; 7) Breathing

Først fire år etter Ruins kom det ny musikk fra Grouper. Grid Of Points ble presentert som et album, men inneholdt kun 22 minutter musikk. Slik sett var det strengt tatt snakk om en EP eller et mini-album, men i en tid hvor strømming av enkeltlåter var det mest saliggjørende for den jevne lytter, var definisjonen på hva som var et album eller ikke mindre viktig for mange (dog ikke for denne skribenten). Uansett var det viktigste at det forelå ny musikk fra Liz Harris.

Grid Of Points ble spilt inn tilbake i november 2014. Det tok dermed tre og et halvt år før musikken faktisk ble tilgjengelig. Det var faktisk det samme som hadde skjedd med Ruins, som ble spilt inn i 2011 og utgitt først i 2014. Platen ble spilt inn Wyoming, nærmere bestemt hos Ucross Foundation, som holdt til i landlige omgivelser og tilbød kunstnere innen forskjellige disipliner opphold og ro til kunstnerisk arbeid. Dessverre ble Harris’ opphold avbrutt etter kun 10 dager, på grunn av sykdom. Hun rakk heldigvis å spille inn de syv sporene som utgjorde Grid Of Points, i studioet tilhørende Ucross. Den korte spilletiden kunne få en til å mistenke at arbeidet ikke ble ferdigstilt før hun ble syk, men Harris insisterte på at det var et avsluttet og endelig verk, den korte spilletiden til tross.

Grid Of Points var et minimalistisk album, ikke bare i lengde, men også i uttrykk. Harris nøyde seg stort sett med piano og vokal, og tok aldri munnen for full, heller tvert imot. Hun formelig visket til seg selv, med sin lyse, skjøre røst. Hun økte temperaturen noen ganger, gjennom å trykke litt mer bestemt på tangentene eller ved å legge stemmen sin i flere lag. Midt i Breathing falt et fly eller en bil inn i lydbildet, noe som ble et tilnærmet sjokk i den ellers så fredfulle stemningen. Hun hadde fortsatt sans for vakre melodier, melodier hun gjemte i den «fjerne» fremføringen. For selv om hun hadde skrellet bort all unødvendige lyd, var sangene hennes fortsatt vanskelig å få hendene (ørene?) helt rundt. Albumet var det mest sparsommelige hun hadde prestert, og selv om uttrykket var i familie med Ruins, hadde det en egen karakter; Grid Of Points var unikt ensom og innadvendt. Dèt var ikke til hinder for at det var givende toner hun hadde kommet opp med, som også var vanedannende; nærlytting avdekket små detaljer og hemmeligheter. Melodiene formelig rant ut mellom fingrene på lytteren, som fortvilet forsøkte å samle alle tonene i hånden og fikk umiddelbart lyst til å lytte en gang til.

Alle de syv sangene hadde noe viktig ved seg, enten det var den korte, umiddelbare The Race, de fullendte balladene Parking Lot, Driving og Blouse, eller de lufttomme Thanksgiving Song og Birthday Song, eller den nevnte Breathing, med sitt abrupte feltopptak.

Det kunne diskuteres om Grid Of Points var for snau. Det var mulig å forstå Harris’ ønske om å si at nok var nok og at hun hadde sagt det ønsket å si. Likevel satt man igjen med en følelse av at hun hadde potensiale til å få mer ut av konseptet. Dèt var en sjelden innvending etter at cd-en tok over verden, hvor det fleste hadde lagt seg til å lage alt for lange album, i et misforstått ønske om å gi folk valuta for pengene.

Rating: 7,5/10