Afghan Whigs – Congregation (Sub Pop cd, 1992)

1) Her Against Me; 2) I’m Her Slave; 3) Turn On The Water; 4) Conjure Me; 5) Kiss The Floor; 6) Congregation; 7) This Is My Confession; 8) Dedicate It; 9) The Temple; 10) Let Me Lie To You; 11) Tonight; 12) Miles Iz Dead

Afghan Whigs turnerte intenst etter utgivelsen av Up In It, og bygde sakte med sikkert opp en brukbar fanskare, samtidig som de fikk en del omtale i musikkpressen. Det var imidlertid først med Congregation at det virkelig begynte å svinge. Den kom ut i januar 1992 og medførte, sammen med EP-en Uptown Avondale, at gruppen ble gjenstand for en budkrig mellom flere store plateselskaper, som tørstet etter et nytt Nirvana. Elektra gikk av med seieren, og skulle gi ut også deres to neste album, i 1993 og 1996.

Før vi kom så langt var det imidlertid klart for det andre og siste albumet på Sub Pop. Congregation ble spilt inn på sommeren og tidlig høst 1991. Utgivelsen ble utsatt på grunn av Sub Pops anstrengte økonomi, før Nirvana ble reddende engler. Da Nevermind kom ut i september 1991, eksploderte interessen for alt Nirvana-relatert materiale, inkludert platene de hadde spilt inn for Sub Pop, og det lille selskapets økonomi var sikret for en stund.

Det var en forandret gruppe som møtte lytteren på Congregation. De hadde riktignok fortsatt elementer av grunge i musikken, men hadde mer eller mindre fjernet seg fra sjangermessige begrensinger og kommet opp med et originalt brygg, hvor klassisk rock, grunge, soul og r&b ble mikset sammen. På Congregation hadde Afghan Whigs funnet frem til formelen som skulle ligge til grunn for  resten av platene de ga ut før (den midlertidige) oppløsningen i 2001. Dulli var stor fan av Prince og Motown, og også de andre medlemmene hadde sans for musikk langt unna grunge og moderne alternativ rock. Det var neppe mange som forventet å finne en versjon av Rice og Lloyd Webbers The Temple, fra Jesus Christ Superstar, på et album utgitt av Sub Pop. Omslaget var med på å understreke hva gruppa ville formidle. På et teppe av rød velur holdt en naken svart kvinne et lite hvitt spedbarn; Afghan Whigs lå med andre ord i fanget på den store afroamerikanske musikktradisjonen.

Selv om gruppen var tydelig inspirert av afroamerikansk musikk, var de fortsatt et hvitt rockeband i bunn. De tok med seg inspirasjonen fra klassisk rock ala Crazy Horse, støyrock ala Dinosaur Jr. og grungens råskap inn i sitt nye musikalske hjem. Det ble ett hardtslående, men tilgjengelig resultat, som nok likevel fortsatt appellerte mest til et hvitt publikum, men som hadde potensiale for å nå langt flere enn den indre grunge-menigheten. Greg Dullis personlighet og fremtoning, og ikke minst hans intense, slepende stemme, var også med på å gi gruppen særpreg. Dulli var en av nittitallsrockens mest karakteristiske og markerte frontmenn, og satte et kraftig bumerke på alt han tok i. Han hadde også tatt et solid grep om Afghan Whigs retning ved å komponere det meste av materialet, og gjennom å produsere med hjelp av tekniker Ross Ian Stein.

Dulli veltet seg i selvpiskende tekster om sex, utroskap, angst, nedverdigelser og sosial elendighet. Tekstene stod godt til musikken, som var dominert av sanger holdt i midttempo, men det var også plass til ballader og funky, raske sanger. Congregations dramaturgi var bygd opp med to høydepunkter innledningsvis, i singelutgitte Conjure Me og Turn On, et midtparti med noen sterke, men også noen mer middels låter, før det var klart for en storveis avslutning med de to balladene Let Me Lie To You og Tonight, som begge var  dypdykk ned i Dullis problematiske kjærlighetsliv, satt til uforskammet fengslende musikk. Helt til slutt lå den rett ut funky Milez Is Dead, en hyllest til nylig avdøde Miles Davis, med en underlig tekst om å ikke glemme å ta med alkoholen. Dèt var det neppe fare for at Dulli ville finne på.

Rating: 8/10