Caravan – The Unauthorised Breakfast Item (Eclectic disc, 2003)

1) Smoking Gun; 2) Revenge; 3) The Unauthorised Breakfast Item; 4) Tell Me Why; 5) It’s Getting A Whole Lot Better; 6) Head Above The Clouds; 7) Straight Through The Heart; 8) Wild West Street; 9) Nowhere To Hide; 10) Linders Field

Etter noen magre år kom progressiv rock sakte, men sikkert til heder og verdighet igjen utover nittitallet. Det skyldtes mye at band som Opeth, Porcupine Tree, White Willow og flere ga ut god musikk, som ofte var inspirert av syttitallets helter som King Crimson, Genesis, Gentle Giant og Yes, men som hadde særpreg og stod for en vellykket oppdatering av gamle formler.

Nye artister som henviser til gamle forbilder gjør gjerne yngre fans nysgjerrige, og både kjent og ukjente artister fra tidligere tider ble gjenstand for fornyet interesse. Også Caravan opplevde et lite oppsving. Da var ikke veien til nytt album lang og i 2003 ga gruppen ut sitt andre album på 21 år, etter at The Album (1982) kunne hadde blitt fulgt opp av The Battle Of Hastings midt på nittitallet. De to skjemmende platene med nyinnspillinger ses bort fra i denne sammenheng.

Caravan fikk kontrakt med Eclectic, som hadde spesialisert seg på nyutgivelser av perler fra syttitallet, ispedd en og annen ny utgivelse. Julian Gordon Hastings, sønn av Pye, produserte. Med unntak av at Dave Sinclair var ute og erstattet av tidligere medlem Jan Scheelhas, var besetningen den samme som på nittitallet. Sinclair bidro riktignok på ett spor, men forsvant ut for gud vet hvilken gang. Den faste bisitteren Jimmy Hastings var som vanlig med på fløyte og saksofoner. Også når det gjaldt låtskrivingen var mye ved det samme; Pye Hastings komponerte det meste.

The Unauthorised Breakfast Item lå i samme gate som The Battle Of Hastings. Det vil si sofistikert popmusikk med en viss jazzhelning og lette progressive anslag. Produksjonen var mer moderne denne gangen, med et lydbilde som kombinerte polert neoprog med voksenpop.

Med en såpass mondèn innpakning ble det ekstra store krav til det musikalske innholdet. Dessverre var ikke kvaliteten på komposisjonene alltid stor nok til at låtene klarte å sprenge seg vei gjennom den søvndyssende innpakningen. Deler av platen gled forbi uten at denne lytteren registrerte særlig av hva som foregikk. Det ble selvsagt musisert og sunget på godt nivå, men det var tidvis irriterende likegyldig lytting. Noen unntak fantes. Getting A Whole Lot Better var en sakte meditasjon, med flott gitarspill og smul stemning, og hadde tilstrekkelig løft til at man lot seg hekte på i de nesten ni minuttene det pågikk. De to siste sporene på plata var også godkjent. Først og fremst den lange Nowhere To Hide, som kombinerte Mark Knoplersk americana og progressive utskeielser, men også den korte Linders Field, som ble drevet frem av Sinclairs fløyte, var verdt å bruke tid på.

Rating: 5,5/10