Nick Cave & The Bad Seeds – Ghosteen (Bad Seed Limited 2cd, 2019)

Part 1/cd1: 1) Spinning Song; 2) Bright Horses, 3) Waiting for You; 4) Night Raid; 5) Sun Forest; 6) Galleon Ship; 7) Ghosteen Speaks; 8) Leviathan: Part 2/cd2: 1) Ghosteen; 2) Fireflies; 3) Hollywood

Nick Cave fortsatte sitt kunstneriske virke etter innspillingen av Skeleton Tree, noe som må ha vært en påkjenning, gitt dødsfallet til sønnen og alt det må ha brakt med seg av sorg og fortvilelse. Sammen med The Bad Seeds dro han på veien på nyåret 2017, da de gjennomførte et knippe konserter i Australia og New Zealand. På sommeren samme år var det tid for opptredener i USA og Canada, før Europa fikk besøk på høsten. De spilte til sammen 65 konserter i 2017.

I april 2017 kom Lovely Creatures: The Best of Nick Cave and the Bad Seeds, i både dobbel- og trippel cd utgave. I en lekker innpakning banket utgivelsen fast Caves unike posisjon som sin tids fremste artist, om noen skulle ha vært i tvil om dèt.

Cave eksperimenterte med forskjellige former for kommunikasjon med fansen. I april 2018 hadde han seanser under overskriften «Conversations with Nick Cave» hvor fansen kunne stille spørsmål til Cave, som i tillegg til å svare fremførte sanger sittende ved pianoet. Høsten samme år etablerte han bloggen Red Hand Files, hvor han svarte på spørsmål fra fans. Cave hadde alltid hatt en beinhard arbeidsmoral og den tviholdt han på.

Arbeidet med Ghosteen ble startet i Brighton våren 2018, hvor Cave og Warren Ellis improviserte frem en rekke fragmenter, som dannet grunnlag for de 11 sporene som til slutt utgjorde dobbeltalbumet. Gjennom resten av 2018 og inn i 2019 ble det gjennomført innspillinger og miksing i diverse studioer. Mesteparten av arbeidet ble gjort i Malibou og Hollywood, men det ble også gjort innspillinger i Berlin og London. Ellis og Cave skrev all musikken sammen, mens Cave som vanlig skrev tekstene alene.

Cave har uttalt at Ghosteen var den siste delen i en triologi, hvor Push The Sky Away og Skeleton Tree var del en og to. Ghosteen hadde mye til felles med de to forgjengerne, men det var også en del som skillte. Ghosteen var et dobbeltalbum, to deler – hvor de åtte første sangene ifølge Cave var «barna», mens de tre låtene på disc to var «foreldrene». Om disc 1 var tilnærmet strukturt i uttrykket, strakk det hele seg ut på disc 2. Tittelsporet og Hollywood var henholdsvis 12 og 14 minutter lange, mens den korte Fireflies var tilnærmet spoken word.

I løpet av triologien falt musikken sakte, men sikkert ned i et endelig, ambient-elektronisk, minimalistisk og uutgrunnelig uttrykk. Ghosteen var endestasjonen for denne tilnærmingen, der tradisjonelle låter og rockoppsett var forlatt for langstrakte, meditative ballader for vokal, piano og elektronikk. Det var fortsatt melodier å skimte og henge seg på, men Cave og Ellis gikk lenger enn noensinne i å begrense virkemidlene; her var ingen snarveier, ingen anslag av rock-som-rock eller umddelbart fengende partier. Likevel sugde musikken lytteren inn i Ghosteens univers. Musikken krevde en tålmodig lytter, men åpnet seg sakte men sikkert, og en uutgrunnelig, beksvart skjønnhet åpenbarte seg. Nærmest tradisjonell låtskriving kom de to i Caves kjærligheterklæring til kona (og den avdøde sønnen?) i Waiting For You.

Ghosteenble  utgitt under Nick Cave & The Bad Seeds – navnet, men kan ikke sies å ha vært i nærheten av et tradisjonelt gruppe-album. Thomas Wylders trommer ble mer eller mindre fjernet fra miksen før utgivelse, da Cave mente at tradisjonelle trommer jordet musikken unødvendig. Dèt var et smart trekk og medførte nettopp at musikken fikk et flytende og luftig preg; en religiøs, overnaturlig teint. Heller ikke bassist Martyn Casey ble overarbeidet. Hans blybass dukket først opp på den lange avrundingen av Hollywood. Det var et deilig øyeblikk, etter en time med drømmerier fra Cave og Ellis. I tillegg var det små innslag av gitar, tablas, annen perkusjon, det sjeldne instrumentet Ondes Martenot og vibrafon. Det ble også benyttet strykere, noe som sammen med pianoet ga en organisk motvekt til elektronikken.

I tekstene benyttet Cave seg av mange av de samme teknikkene som på Skeleton Tree. Det betød at historiefortelling og store narrativ mer eller mindre var forlatt, til fordel for personlige, tidvis private utlegninger, iblandet allegoriske fremstillinger av religiøse grublerier. Jesus, familien og den avdøde sønnen kretset om hverandre i Caves univers. Det var sterk kost, men det ble gjennomført med en uutgrunnelig empati for de han hadde rundt seg, og for så vidt for seg selv. Her var det ingen anslag av brutal, nedvurderende utlevering ala Knausgård, selv om det ikke var enklere å forholde seg til Caves fortvilse, enten han sang om vask av den avdøde sønnens klær, hans metafysiske tilstedeværelse ved sin sønns side, hans egen lengsel etter ro i sjelen eller hans kjærlighetserklæringer til kona. Hans alltid nysgjerrige, undrende tilnærming ga også åpning for andre tema, som åpnet Ghosteen opp en smule, for eksempel Hollywoods sveip innon historien til buddhisten Kisa Gotami, som også hadde mistet en sønn.

Ghosteen var en tidvis brutal lytteropplevelse, en reise gjennom mørket og sjelens dypeste avgrunner. Men likevel var det et håp å finne, som det var det avslutningsvis på Skeleton Tree, en tro på at det kommer en dag, det er et liv og vi skal videre.

Rating: 9/10