Afghan Whigs – Gentlemen (Elektra cd, 1993)

1) If I Were Going; 2) Gentlemen; 3) Be Sweet; 4) Debonair; 5) When We Two Parted; 6) Fountain And Fairfax; 7) What Jail Is Like; 8) My Curse; 9) Now You Know; 10) I Keep Coming Back; 11) Brother Woodrow/Closing Prayer

I etterpåklokskapens sterke lys var det absurd å tenke på at Afghan Whigs ble gjenstand for en regelrett budkrig mellom flere store plateselskap, men slik var det vitterlig på nittitallet, som var noe av en gullalder for platebransjen. Pengene brant i lommene hos plateselskaper på jakt etter det neste store. Greg Dulli og gjengen endte opp på Elektra, med en etter sigende svært så spenstig kontrakt. Kontraktens klausul om at Elektra skulle finansiere filmatiseringen av et manus Dulli hadde skrevet, ble en legendarisk bransjehistorie og et bevis på hvor ivrige selskapene var etter å finne det «nye Nirvana». Afghan Whigs var selvsagt ikke et nytt Nirvana, og hadde i 1993 lite eller ingenting med grunge å gjøre. Men et formidabelt rockeband, det var det ingen tvil om at de hadde utviklet seg til å bli.

Med Elektra i ryggen var det mulig å bruke mer penger på innspillingene, og Afghan Whigs valgte å spille inn sitt nye album i Ardent Studios i Memphis. Ardent vil for alltid være identifisert med historien om Big Star og Alex Chilton, og dermed en del av en av de mest mytiske sagaene i rockehistorien. Studioet ble imidlertid også benyttet av andre artister, som for eksempel Bob Dylan og ZZ Top.

Gentlemen var et ambisiøst album. Komposisjoner, arrangementer, musisering og tekster ble løftet til et høyere nivå enn tidligere. Greg Dulli komponerte det alle meste og sto også bak tekstene. Låtene var ikke nødvendigvis så forskjellige fra de som fylte Congregation, men holdt jevnt over høyere standard. Mange av sangene hadde den avgjørende kombinasjonen av umiddelbar tiltrekningskraft og et litt fjernt drag, som inviterte til å bruke tid og krefter på å bli kjent med platen. Behovet for å dedikere tid til musikken før den virkelig åpnet seg, selv om den aldri var vanskelig, var nok et hinder for Afghan Whigs i forhold til å nå det aller største publikummet; det var ingen av deres låter som hadde umiddelbarheten til Smells Like Teen Spirit.

Forseggjorte komposisjoner ble godt ivaretatt av spill og arrangementer. De fire medlemmene var forsterket med Happy Chichesters på piano og mellotron, og Barb Harris på cello. De elektriske gitarene var mindre enerådende denne gangen. Likevel var Rick McCollums gitarer alltid tilstede, og en helt avgjørende faktor, der hans spill og motspill mot Dullis sjelevrenging forsterket tekstenes alvor og voldelige fortvilelse. Gentlemen ble aldri tung på labben slik mye av den alternative rocken på denne tiden ble det. Arrangementene sendte tidvis tankene i retning av barokk pop, selv om gruppen fortsatt var forankret i moderne rock, og var i stand til å drive låtene fremover med stor intensitet.

De tunge skyene som hvilte over Gentlemen, på tross av den åpne produksjonen, kunne tilskrives Greg Dullis vokal og ikke minst tekstene hans. Albumet begynte med de skjebnetunge linjene:

“What should I tell her?

She’s going to ask

If I ignore it

It gets uncomfortable

She’ll want to argue about the past”

Tittelsporet, som fulgte, forsterket den labre stemningen:

«I stayed in too long

But she was the perfect fit

And we dragged it out so long this time

Started to make each other sick»

Gentlemen spilte seg ut som et kammerdrama og en klagesang over ødelagt kjærlighet. Tekstenes avgrunnsdyp og Dullis vokale avleveringer stod perfekt til den mektige musikken. Dulli har benektet at tekstene var selvbiografiske, selv om han har innrømmet at utgangspunkt ble tatt i egne erfaringer, fylt på med inspirasjon fra filmen One From The Heart (som Tom Waits skrev filmmusikken til) og utviklet derfra. Uansett om det var selvopplevd eller ikke; han orket ikke å synge My Curse selv.  Det var Marcy Mays, fra bandet Scrawl, som sang den ufattelig triste teksten, med en livslede som stod i stil:

«You hurt me baby

I flinch so when you do

Your kisses scourge me»

Låten fortalte med andre ord historien fra «den andres» synspunkt. Den gikk i rolig tempo og var dominert av akustiske gitarer, og  var et av flere sterke øyeblikk på et jevnt over strålende album. Låtene tok opp i seg soul og r& b, post punk, poprock og klassisk syttitallsrock, som ble mikset sammen av det fortsatt moderne rockebandet Afghan Whigs. De fortsatte forskningen på forskjellige tempi og låtstrukturer, med gjennomgående godt resultat; for mange forble Gentlemen det definitive Afghan Whigs albumet.

Andre høydepunkter var den lysende What Jail Is Like, drevet av Chichesters elegante piano, den funky Debonair (hand claps!) og Be Sweet, med en knapp, dansbar beat. Versjonen av soul-låten I Keep Coming Back (Tyrone Davies, 1970) passet perfekt inn.

Afghan Whigs hadde forstått at det kunne skapes stor kunst gjennom å kombinere tunge tekster og oppløftende, livsbejaende musikk. Gentlemen gikk etter hjerte og hjerne, og traff begge deler.

Rating: 9/10