Black Sabbath – Heaven And Hell (Vertigo LP, 1980)

1) Neon Knights; 2) Children Of The Sea; 3) Lady Evil; 4) Heaven And Hell; 5) Wishing Well; 6) Die Young; 7) Walk Away; 8) Lonely Is The Word

Av alle mennesker var det den kommende fru Osbourne, Sharon Arden, som foreslo Ronnie James Dio som ny vokalist i Black Sabbath. Sharon var datter av Sabbaths manager Don Arden og hadde nok øret til musikkbakken i større grad enn sin far. Amerikaneren Ronnie James Dio hadde fått et gjennombrudd som vokalist i Ritchie Blackmores post Deep Purple band Rainbow på siste halvdel av syttitallet, etter at han hadde søkt lykken i musikkbransjen helt siden tidlig på sekstitallet. Han kom til Rainbow fra Elf, viss øvrige medlemmer også var med i en tidlig utgave av Rainbow.

Umiddelbart etter at Dio ble medlem av Sabbath sommeren 1979 ble det ny uro i rekkene da Geezer Butler trakk seg. Det varte imidlertid bare noen måneder,og han var snart tilbake i folden. Dermed var det Dio og de tre originalmedlemmene Iommi, Butler og Ward som spilte inn Heaven And Hell. I tillegg var Geoff Nicholls med på keyboards. Nicholls ble opprinnelig hyret inn som bassist da Butler var ute, men flyttet over til keyboards etter Butlers retur i januar 1980.

Heaven And Hell ble spilt inn i Critera Studios i Miami, med Martin Birch som produsent. Gjennom syttitallet var Birch tekniker på en lang rekke innspillinger, med blant andre Fleetwood Mac, Deep Purple, Jon Lord (solo) og Wishbone Ash, før han etablerte seg som produsent. Han hadde blant annet produsert Rainbow og Whitesnake før han tok fatt på Black Sabbath. I tillegg til å jobbe med Sabbath produserte han to album for Blue Oyster Cult ved inngangen til det nye tiåret, og utover åttitallet ble han fast produsent for Iron Maiden.

Birch og Dio bidro til å dra Black Sabbath over i tradisjonell heavy metal. Dio var ikke i nærheten av å en like uforutsigbar, infantil og skremmende vokalist som Ozzy Osbourne, og Martin Birch ga Heaven And Hell et profesjonelt og tidvis polert lydbilde. De slamrende, ekkotunge utskeielsene på tidligere Sabbath plater var helt fraværende. Dio tok over ansvaret for tekstene, muligens til Butlers irritasjon, og selv om Butlers tekster hadde forfalt til klisjestadier mot slutten av syttitallet var hans «lyrikk» langt å foretrekke fremfor Dios kvasiromantiske fantasyoppheng, der drager, demoner, helvete, himmel og farlige kvinner dominerte begivenhetene. Dette var selvsagt et svært tradisjonelt metallandskap å plassere tekstuniverset i, men det falt flatt til jorden sammenlignet med de tvetydige tekstene og dystopiene på de tidlige Sabbath platene.

Dio var en kraftfull sanger med en stemme som virkelig bar. Det subtile og antydende lå imidlertid ikke for småvokste Dio, som stort sett malte på med den aller bredeste vokale penselen, enten det dreide seg om raske låter eller mer balladepregey materiale. Samtidig var han tent og klar til å vise seg frem, og energien hans smittet over på de andre medlemmene. Iommi hostet opp riff og gitarfigurer, som om de ikke helt av tidlig Sabbath kvalitet, var godt over nivået på de to foregående Sabbathplatene.

Sammen leverte «det nye» Black Sabbath et meget godt heavy metal album. Sabbath var løftet over i åttitallet, i grevens tid får man si. De var nå godt tilpasset hardrockens oppstandelse med New Wave Of Heavy Metal, som virkelig fikk feste i UK på denne tiden. I dette musikalske landskapet passet det energiske, rett frem åpningssporet Neon Knights som hånd i hanske. De hentet inspirasjon fra band som AC/DC og fra speed metalen som var i ferd med å vokse frem, samtidig som det var rom for mer tradisjonelle inspirasjonskilder som Led Zeppelin; sistnevnte var lett å kjenne igjen i Children Of The Sea.

Lady Evil hadde et tungt, sleazy og moderne sound som passet Iommi og Dio godt. Det samme hadde det saftige tittelsporet, som skred majestetisk frem på Iommis rifforama.

Iommi har fortalt at de brukte alle låtene de hadde, og det hadde vært til albumets fordel om de hadde klart å komme opp med et par sterke spor til. Side en var mer eller mindre perfekt. Utover side to falt kvaliteten litt, men ikke mer enn at Heaven And Hell ble et nødvendig tilskudd til alle tunge metalhyller.

Albumet ble Black Sabbaths største suksess siden Sabotage tilbake i 1975, med niende plass i UK og 28. plass i USA, hvor platen etter hvert solgte til platina.

Rating: 8/10