Roy Montgomery / Grouper – Split (Yellow Electric LP, 2009)

Montgomery og Harris samarbeidet ikke direkte på split-LP-en som kom ut i 2009. Dèt skulle de to først gjøre senere, da Harris deltok på Montgomerys 2018-album Suffuse. Montgomery var noe av en legende «down under», med sin sentrale plass i New Zealands musikkliv. Han hadde blant annet vært med i Dadamah, hatt en lang solokarriere og samarbeidet med medlemmer i Bardo Pond i Hash Jar Tempo. På splitten bidro han med et konsertopptak av «Fantasia on a Theme by Sandy Bull (Slight Return)», ett stykke som opprinnelig var å finne på den triple samleplaten Harmony Of The Spheres fra 1996, der han delte plass med blant andre nevnte Bardo Pond og Loren Mazzacane Connors. Montgomery spente opp et stort, psykedelisk lerret med gitaren, hvor han akkompagnerte seg selv med ekko-effekter. Groupers fire låter var i stil med det hun bedrev på denne tiden, cirka Dragging A Dead Deer Up A Hill og AIA-albumene (som riktignok ble utgitt noe senere), uten at hun nådde helt de samme høyder med bidragene her (6,5/10).

Visitor – Visitor (Social Music 12», 2011)

Visitor var et samarbeid mellom Liz Harris og Ilyas Ahmed. Pakistansk-amerikanske Ahmed var en del av samme scenen i Portland som Grouper opererte i, og selv om de to lagde ganske forskjellig musikk fant de sammen i en felles interesse for dyrking av moderne, lo-fi psykedelia. Ahmeds ragainfluerte folk-psych var et passende underlag for Harris’ distanserte vokal og instrumentale drømmerier. Resultatet var trivelig nok, men det var noe uforløst over resultatet, som sjelden løftet seg til nivåene de to holdt da de ga ut musikk hver for seg (6,5/10).

Mirroring – Foreign Body (Kranky cd, 2012)

Liz Harris og Jesy Fortino (aka Tiny Vipers) fant sammen i prosjektet Mirroring, som ga ut sitt eneste album på Kranky i 2012, plateselskapet som ble Groupers hjem på 2010-tallet. Fortino hadde bygd opp en karriere som en folksanger med et lavmælt uttrykk. Foreign Body var et vellykket samarbeid, hvor Groupers grøtete drømmeverden fant sammen med Tiny Vispers renere gitarfolk. De to artistenes uttrykk smeltet sammen til et nytt hele, hvor det melodiøse gled inn mot det abstrakte, duvende og mykt. Om Harris og Fortino skapte noe helt nytt skal være usagt, men Foreign Body hadde karakter og et eget sinnelag, som ga platen en velfortjent plass blant de mest esoteriske drømmepop-utgivelsene i det nye årtusenet (8/10).

Slow Walkers – Slow Walkers (Peak Oil LP, 2013)

Slow Walkers bestod av Liz Harris og den australske drone/ambient-musikeren Lawrence English. English var en svært produktiv musiker og hadde gitt ut flere titalls album med musikk, hvor han blandet droner, feltopptak og mild støy. Hans metoder passet godt sammen med Harris’ måte å operere på. De to la seg til rette i samme leie som Groupers Violent Replacements. Det betød ett tykt brygg av murrende drømmestøy, som fikk mye ut av små virkemidler. De seks sporene brettet seg ut over 39 abstrakte og instrumentale minutter, og skapte rom det var godt å være i; beroligende uhygge? (Rating 7/10).

Raum – Event Of Your Leaving

Jefre Cantu-Ledesma, fra San Fransisco, var en av to bak plateselskapet Root Strata, som ga ut et album med Grouper tilbake i 2007. Cantu-Ledesma hadde også en aktiv karriere som musiker, både solo og som medlem i Tarantel og The Alps. Han og Liz Harris fant sammen i Raum, som på Event Of Your Leaving spilte ut en fascinasjon for Cocteau Twins, som de tok ut i abstrakte lydbilder, hektet på Cantu-Ledesmas enkle gitartoner, lag av tykt skurr og Harris’ ekko av navnesøster Elizabeth Fraser svevende vokal. Raum beveget seg fra støysonder, som i Blood Moon, til myke, dunete Harold Buddske utlegninger i tittelsporet og In Held Company. Raum fikk til noe eget, som de gjerne kunne ha utviklet videre (7,5/10).

Helen – The Original Faces (Kranky cd, 2015)

Helen bestod av Liz Harris (vokal, gitar), Jed Bindeman (trommer) og Scott Simmons (bass). Bindeman var medlem av det psykedeliske spacerockbandet Eternal Tapestry, mens Simmons spilte bass i garageslackerne Eat Skull. I tillegg koret den mystiske Helen, som sannsynligvis var et alter ego for Liz Harris. Sammen lagde de tre en lummer, støyende popmuskk med grove innslag av shoegaze. Søte popstikk ble kjørt gjennom støykverna, uten at fotfestet i popmusikk forsvant helt. The Original Faces var en drøy halvtime med støygitarhygge, i et for de tre uvant musikalsk landskap, uten at høydene til de beste innen sjangeren var helt innenfor rekkevidde (7/10).