Ardo Dombec – Ardo Dombec (Pilz LP, 1971)

1) Spectaculum; 2) Supper Time; 3) A Bit Near the Knuckle; 4) Clean Up Sunday; 5) Downtown-Paradise-Lost; 6) Oh, Sorry; 7) Unchangeable Things

Da krautrock-arkeologene i Garden Of Delight sørget for at Ardo Dombecs eneste album ble reutgitt på cd i 2002, var det faktisk den eneste utgivelsen på det legendariske plateselskapet Pilz som ikke hadde blitt utgitt på nytt. Som Garden Of Delight innsiktsfullt skrev var det ikke unaturlig at Ardo Dombec hadde blitt oversett og falt «between the cracks». Gruppen hadde ikke like mye å by på som de sterkeste artistene på Pilz, som Emtidi, Popol Vuh, Virus, Wallenstein og Witthuser & Westrup, for å nevne noen. Dèt betød likevel ikke at Ardo Dombec fortjente å forbli i skyggenes dal. For på deres eneste album var det ting å hente både for krautrock-arkeologer og for tilhengere av jazzrock generelt.

Ardo Dombec var en kortlivet affære. De kom sammen høsten 1970 i Hamburg og allerede i 1972 var eventyret over. Alle de fire medlemmene hadde erfaring fra andre grupper da de slo seg sammen. Gruppen bestod av Helmut Hachmann (saksofon og fløyte), Harald Gleu (gitar, sang), Wolfgang Spillner (trommer, sang) og Michael Ufer (bass). Hverken Wolfgang, med sin brumlende bass, eller Harald, med sin lyse stemme, kunne karakteriseres som store vokalister. I tillegg var engelskuttalen litt stiv, og det hjalp ikke at særlig Wolfgang låt en smule pompøs. Det fungerte imidlertid greit nok, selv om vokalen var det svakeste leddet i gruppas jazzrock.

For det var jazzrock Ardo Dombec bedrev. Det var derfor litt overraskende at de ble signert til Pilz, et selskap som innledningsvis konsentrerte seg om psykedelisk folk. Plateselskapsboss Rolf Ulrich Kaiser må åpenbart ha sett et potensiale i Ardo Dombec.

Gruppas selvtitulerte album ble spilt i løpet av noen få dager i august 1971. Platen ble kun utgitt i noen tusen eksemplarer. All musikken var selvkomponert og de syv låtene (det åttende, Oh Sorry, var fem sekunder med stift dradd over vinyl) la seg pent til rette i tidens gjeldende trender for jazzrock, eller kanskje mer presist, brassrock. Britiske Colosseum må ha vært en sentral inspirasjonskilde. Det samme må vært tilfelle med amerikanske nybrottarbeidere, som Blood, Sweat & Tears og Chicago Transit Authority. De hadde også fellestrekk med landsmenn som Kollektiv, Thirsty Moon og Creative Rock, uten å nå helt de samme høydene som særlig de to første.

Musikken var en blanding av jazz, blues, soul og rock. De unngikk de mest vidløftige utskeielsene; det lengste sporet varte litt under syv minutter, men det var likevel god plass til gitar, fløyte og saksofon, både i solo- og ensemblespill. Mer unødvendig og traurig var bruken av munnspill på et par spor. Da husket lytteren plutselig hvor kort veien var fra «Ardo Dombec» til hestetrampende bluesrock. De fire gikk ikke av veien for uvanlige tempi og tidssignaturer, og var i stand til å piske opp energi med musikken sin. Låtene var ikke spesielt originale, og ikke de hadde ikke de sterkeste melodiene, men gruppa var flinke til å arrangere og få mye ut av lite. Det låt tidvis som flere enn fire musikere, og det må ha blitt lagt på flere spor, særlig fra Helmut Hachmann. I sum gjorde det at de unnslapp de mest trøttende klisjeene jazzrock tidvis kunne lide under. De tillot seg også et vennlig nikk til den sterke folk-scenen i Vest-Tyskland, med den fine, instrumentale 108.

Omslaget fikk en del oppmerksomhet blant platesamlerscum. Hva som var så fascinerende med iskrem med kaktus vites ikke.

Rating: 7/10