Cocteau Twins – Lullabies (4AD 12”, 1982)

1) Feathers-Oar-Blades; 2) Alas Dies Laughing; 3) It’s All But an Ark Lark

Cocteau Twins – Peppermint Pig (4AD 12”, 1983)

1) Peppermint Pig; 2) Laugh Lines; 3) Hazel

Cocteau Twins – Head Over Heels (4AD LP, 1983)

1) When Mama Was Moth; 2) Five Ten Fiftyfold; 3) Sugar Hiccup; 4) In Our Angelhood; 5) Glass Candle Grenades; 6) In The Gold Dust Rush; 7) The Tinderbox (Of A Heart); 8) Multifoiled; 9) My Love Paramour; 10) Musette And Drums

Kun en måned etter utgivelsen av Garlands slapp Cocteau Twins nytt materiale. 1. oktober 1982 var det klart for Lullabies, som inneholdt tre spor, med en samlet spilletid på 16 minutter. Cocteau Twins skulle, sammen med blant andre New Order, gjøre tolvtommersingelen til et spennende format, som fristet både fans og generelt musikkinteresserte. Kombinasjonen av 4ADs særegne omslagsestetikk og jevnt med ny musikk mellom de ordinære albumutgivelsene, gjorde at Cocteau Twins var i rampelyset kontinuerlig. Omslagene til 4AD artistene generelt, og Cocteau Twins spesielt, var en studie verd. Mellom 1983 og 1988 skapte grafisk designer Vaughan Oliver og fotograf Nigel Grierson, som sammen utgjorde firmaet 23 Envelope, en helt egen visuell signatur for 4ADs utgivelser.

Lullabies’ tre spor var skåret over samme lest som låtene på Garlands. Best var den åtte minutter lange It’s All But An Ark Lark, som bygde en transeaktig stemning over gotiske rytmemønstre ala The Cure, med en vilter Fraser høyt og lavt i lydbildet.

I april 1983 fulgte Peppermint Pig, der de forsøkte seg med bruk av en produsent utenfor 4AD-familien. Valget falt på Alan Rankine, fra det fine avantpopbandet Associates. Forunderlig nok klarte Rankine å vaske bort mye av det unike ved tvillingene. Peppermint Pig ble pakket inn et stramt, nakent rytmespor, som alminneliggjorde dette unike bandet. Guthrie ga da også uttrykk for at resulatet var alt annet en bra, shit faktisk.

Bassist Heggie sluttet før innspillingen av album nummer to. Dermed var Guthrie og Fraser alene igjen, og hadde kun hjelp av 4ADs faste husprodusent John Fryer. Det forhindret ikke at Head Over Heels var et stort løft fra debuten. Materialet hadde en annen melodistyrke denne gangen. Her dukket den ene melodiøse perlen opp etter den andre. Lydpaletten var sterkt utvidet. Det var gjennomgående lag på lag av gitarer (også akustiske). Bassen, denne gangen traktert av Guthrie, var mer melodiførende enn på debuten, hvor Heggies tunge, men endimensjonale spill dominerte. Heggie var effektiv nok på sitt vis, men Guthrie bidro til en større meliodiøs muskel.  Fraser var blitt tryggere på seg selv og fortrolig med å bli dyttet lengre frem i lydbildet, noe som forsterket det fremmedartede, vakre ved musikken. Med Head Over Heels etablerte Cocteau Twins sitt karakteristiske uttrykk for alvor, et uttrykk som utviklet seg på hvert eneste album, men som allerede her hadde lys og mørke, drama og gotikk, og rystende vakre passassjer.

Det var flere høydepunkter. Åpningslåten When Mama Was Moth slo umiddelbart fast at mye hadde skjedd siden debuten, der den vraltet frem, tung og dyster, med små åpninger av lys sigende inn. In The Gold Dust Rush, hvor Fraser faktisk sang tittelen så lyttene forstod, ble løftet av et herlig, akustisk gitarriff.  Aller størst var likevel Sugar Hiccup, en av undertegnedes favorittlåter gjennom alle tider. Den har vært en hjertevenn helt siden jeg hørte den først gang høsten 1983. En søt, ruslende melodi, med gothrock-arrangement og et ufattelig løft gjennom Fraser stemme og Guthries gitararbeid.

Den stammende, hakkete The Tinderbox var også verdt noen ord. Her var inspirasjonen fra Siouxie & The Banshees tydelig. Den var tyngre enn Sugar Hiccup, mer kontemplativ og drømmende – og lett skremmende, men først og fremst framifrå lytting.

Head Over Heels var varig, vakker og egenartet. Platen ble en kritikerfavoritt og etter hvert en hit blant indiefans og musikkinteresserte.

Rating Head Over Heels: 8/10