The Afghan Whigs – 1965 (Columbia cd, 1998)

1) Somethin’ Hot; 2) Crazy; 3) Uptown Again; 4) Sweet Son Of A Bitch; 5) 66; 6) Citi Soleil; 7) John The Baptist; 8) The Slide Song; 9) Neglekted; 10) Omertà; 11) The Vampire Lanois

The Afghan Whigs forlot Elektra etter to album og et samarbeid som ble skuffende for begge parter. Gruppen klaget på manglende oppfølging og promotering, og Elektra gremmet seg over å ha investert alt for mye penger i et prosjekt som aldri fikk skikkelig kommersielt løft. Dulli tok krangelen med Elektra tungt og endte opp med å bli behandlet for depresjon som følge av tumultene. Han tok ut noe av sinnet i Neglekted, som var et lite kamuflert angrep på ledelsen i Elektra, og spesielt sjefen Sylvia Rhone.

The Afghan Whigs var ikke det første og ikke det siste bandet som opplevde å krangle med det store plateselskapet sitt, men i motsetning til svært mange av andre som tok steget opp fra undergrunnen og over på en «major», forsvant ikke The Afghan Whigs til en tilværelse i skyggenes dal. Columbia stod klare og inngikk kontrakt om å utgi 1965, som ble The Afghan Whigs siste album før en lang pause, som varte helt til 2014. Hvorvidt Dulli allerede før innspillingen av 1965 så for seg at dette var siste reis vites ikke, men allerede før de gikk i studio hadde han etablert prosjektet The Twilight Singers, som albumdebuterte i 2000.

Problemene i forkant var ikke til hinder for at The Afghan Whigs leverte et av sine beste album. 1965 var oppkalt etter fødselsåret til Dulli og bassist John Curley, og hadde et omslag med et bilde av astronaut Ed White i verdensrommet, fra samme år.

1965 ble hovedsakelig spilt inn i New Orleans, i Daniel Lanois studio. De produserte selv og benyttet seg ikke av produsentlegendens tjenester. At de var inspirert av omgivelsene kan det være lite tvil om. Musikken var forankret i moderne rock, men influensene fra soul og r&b var tydeligere enn noen gang. Tekstene var preget av en skitten hyllest til erotikken og jakt på og dyrking av kvinnen, både gjennom beundring og trygl på den ene siden og fremvisning av et lite politisk korrekt mannlig blikk på den andre. Dulli var utilslørt «fysisk» og hadde evnen til å finne ord som gjorde resultatet både saftig og troverdig. Dessuten hadde han stemmen og tilstedeværelsen til å bringe det hele hjem. Han fikk god hjelp av gruppens mest fengende samling låter så langt, låter som var sprutet (kremt) fulle av inspirasjon fra afroamerikansk musikk, både i komposisjonenes oppbygging og ikke minst i de rause, patosfylte arrangementene. Her var det kvinnelig kor, saksofon, trumpet, cello og piano, som til sammen skapet en sjeldent vellykket gumbo.

Med hektende låter og smakfulle arrangementer struttet Dulli seg gjennom sangene, med en rå energi som matchet tekst og spill. Han hadde flere vokale triks i boken enn tidligere, der han svingte seg fra lys nesten-falsett til grovere utlegninger, alt etter hva sangen forlangte. Musikken var dominert av mørke, seige rytmer, som ofte slo over i effektive, jublende stikk og refreng. 1965 var en oppløftende hilsen fra erotikkens mest lumre kamre, levert med smartness, ironi og blodig alvor samtidig.

Denne dyrkingen av kvinnen, som hadde mye hengivenhet i seg, men også inneholdt  mannsgrisens ugreie blikk og holdninger, ville vært umulig  i 2022. Om det betyr at utviklingen har vært positiv kan muligens diskuteres, men tatt på premissene i rock- og soulhistorien var 1965 et dypdykk i den mannlige mojo. Og få var bedre enn Dulli til å speile denne. Da albumet ble rundet av med det instrumentale nikket til studioeieren i The Vampire Lanois, var det ikke lett å trekke frem hvem av de 10 sangene som var best; her var i grunn det meste best. Om man måtte plukke ut tre var det ikke mulig å komme unna Somethin’ Hot, hvor Dulli ville løfte dama til himmels og fikk svar av et gospelkor. 66 var enda bedre; soul på kassegitar, med håndklapp og en intens Dulli, over typiske nittitallsrytmer ala Stone Roses. John The Baptist var superfunky, tenk Curtis Mayfield cirka Superfly. Stort bedre ble ikke musikk i 1998.

Rating: 9/10