Black Sabbath – Never Say Die (Vertigo LP, 1978)

1) Never Say Die; 2) Johnny Blade; 3) Junior’s Eyes; 4) Hard Road; 5) Shock Wave; 6) Air Dance; 7) Over To You; 8) Breakout; 9) Swinging The Chain

Selv om Technical Ecstasy ikke ble en storselger, med 13. plass i UK og kun 51. plass i USA, kjørte Sabbath på. De startet neste verdensturne i USA i slutten av November 1976, med Boston og Ted Nugent som oppvarming, før de dro videre til Europa og fikk med seg ingen ringere enn AC/DC til å varme opp. Hvorvidt dét var lurt kan man saktens spørre om, det er å anta at et tent AC/DC med Bon Scott og Angus Young i full fyr var en håndfull for et slitent Sabbath.

For slitne var de, og samarbeidet knaket i sammenføyningene. Faktisk så mye at Ozzy Osbourne forlot gruppa på slutten av 1977, like før de skulle gå i studio for å spille inn neste album. Ozzy ville satse på et soloprosjekt han kalte Blizzard Of Oz. Han fikk med seg tre medlemmer fra Necromandus, som hadde spilt inn et album i 1973, med ingen ringere enn Tony Iommi som produsent. Platen ble dessverre aldri utgitt, til tross for at det var et herlig hardrockalbum. Heldigvis fikk verden høre resultatet på det tidlige nittitallet. Ozzy og Necromandus kunne blitt et artig foretagende. Samtidig gikk resten av Sabbath videre, og fikk med seg tidligere Savoy Brown-vokalist Dave Walker. Walker hadde også et kort opphold i Fleetwood Mac bak seg.  Sabbath skrev låter sammen med Walker og alt var klart for å gå i studio, da Ozzy bestemte seg for å bli værende i Sabbath likevel, noe som ble tatt vel i mot av resten av medlemmene.

Problemene var imidlertid ikke over med dette. Ozzy nektet å synge tekstene de andre  hadde skrevet med Walker. Dermed måtte ting tilpasses underveis. De fire kom seg så omsider i studio. Denne gangen i Toronto, i et studio som etter sigende slett ikke var tilpasset en band som Sabbath. De klarte uansett å produsere et nytt album, etter fem måneder i studio. Never Say Die ble imidlertid ingen stor suksess, hverken kunstnerisk eller kommersielt. De holdt for så vidt for så vidt fortet i hjemlandet, med en 12. plass, og fikk en liten hit med tittelsporet. I USA var det verre, med kun 69. plass.

Det er ikke vanskelig å forstå at gruppa mistet fotfeste hos publikum, for Never Say Die ble det andre halvkokte albumet på rad. Veien fra det klassiske, doomy og progressive uttrykket de hadde utviklet til det som ble servert på Technical Ectasty og Never Say Die var lang. På Never Say Die var de fortsatt gjenkjennelige, men det var langt mellom de sterke låtene, og de sedvanlige eksperimentene var mer eller mindre mislykkede. Det var flere spor som var grei lytting, men som helhet fremstod platen som sammenrasket og uferdig. Som trommeslager Bill Ward senere skrev, så var dette det beste de klarte slik ståa var.

Tittelsporet var rett frem heavy metal, grei nok, men uten det særpregede Sabbathske lynne og stemning. Slik sett dro sangen dem ned i den store myra av betongrockband. Johnny Blade var bedre, en kjedelig tekst til tross. Den fungerte som en progressiv og synthbakt hardrocker, hvor nykommer på synth og keyboards Don Airy bidro tungt. Han kom fra Rainbow og skulle dukke opp i Deep Purple mange år senere. Også den lange, jazzinfluerte Junior’s Eyes var godkjent, selv om heller ikke den hadde fortjent plass på noen av de seks første albumene. Air Dance var full av taktskiftene og riffene som var så typiske for Sabbath cirka Sabbath Bloody Sabbath og endte opp som Technical Ecstasys eneste virkelig vellykkede spor. Resten var skammelig svakt; Over To You var en seig ikke-sang som kun kjedet, den instrumentale Breakout var bare snodig med sin meningsløse bruk av blåsere. Til slutt sang Bill Ward Swinging The Chain, uten at det svingte av noe som helst.

Etter utgivelsen var det klart for ny turne. Denne gangen gjorde Sabbath tabben å la Van Halen åpne for seg. De unge harrytassene fra Los Angeles tok fullstendig rotta på Sabbath. Gruppa hanglet videre og leide nok en gang et hus i Bel Air, Los Angeles for å starte innspillingene av nytt album. Da var imidlertid Ozzy så ute av det at de andre til slutt hadde fått nok, og i april 1979 ble han sparket ut av Black Sabbath.

Rating: 5,5/10