Grouper – samarbeid 

At man lagde den mest ensomme musikken tenkelig, betød ikke at man kunne være åpen for å samarbeide med andre artister. Dèt var Liz Harris et utmerket eksempel på. Hun samarbeidet med en rekke forskjellige artister opp gjennom karrieren, både i band-konstellasjoner og gjennom bidrag som Grouper på diverse utgivelser. Undergrunnsscenen Harris var en del av var raus med å dele med hverandre, og som en avslutning på gjennomgangen av hennes utgivelser er det på sin plass med en liten titt av noen av prosjektene hun var med på:

Flash Lights – Eckords (Students Of Decay Cd-r, 2006)

Flash Lights var et samarbeid mellom Liz Harris og Jorge Behringer. Etter hva undertegnede kunne finne ut er dette den eneste utgivelsen Behringer er med på. Det var ikke til hinder for at Eckords var en vakker studie over tre spor, med felt opptak, strenger (fiolin og gitar og elektronikk, smaksatt med Harris’ typiske suppe av disig vokal i lag på lag (7/10).

Xiu Xiu vs. Grouper – Creepshow (Pregnancy Series Vol. V, EP, cd 2006/12” 2007)

Xiu Xiu var navnet på prosjektet til Jamie Stewart, som selv om det formelt sett var “en gruppe” var hans hjertebarn, som vokalist og dominerende komponist og musiker. CreepShow, med tittel hentet fra Stephen King og George Romeros film med samme navn, var et ganske vellykket samarbeid, hvor Harris og Stewarts sterke musikalske personligheter smeltet sammen over felles opplevelser av skrekkfilmer i barndommen, hvordan skumle filmer gjorde et voldsomt inntrykk på barnesinnet. Stewarts høyspente, dramatiske røst var helt fraværende her, til fordel for Harris’ typiske vokalarrangementer i dypet av miksen. Harris’ stemme ble kombinert med Xiu Xiu-medlem Caralee McElroys preparerte vokal, og fløt rundt i skumle arrangementer bygd på piano, gitar, perkusjon og auto-harpe. Musikken ble aldri direkte hissig, men var preget av en viss uhygge, en uhygge det var godt å krype ned i. De fem låtene var unnagjort på 23 minutter, før et langt, sjette spor med kun stillhet avsluttet det hele; man satt bare og ventet på at noen skulle si BØ!, som en anmelder skrev. Dèt skjedde imidlertid aldri, og dermed ble spøken litt flat (7/10).

Inca Ore/Grouper – Inca Ore/Grouper (Egenutgitt kassett, 2007/LP, 2008)

At Eva Saelens aka Inca Ore og Liz Harris fant hverandre var ingen overraskelse. De to unge kvinnene var begge del av et fruktbart undergrunnsmiljø, og hadde mye til felles musikalsk. Begge debuterte i 2005, og brukte mange av de samme virkemidlene, der de blandet forsiktige flak av støy, distanserte stemmer og feltopptak. Eva Saelens var også medlem av kollektivet Jackie-O Motherfucker, som ga en rekke album med freakrock fra midten på nittitallet. Grouper leverte fire formfullendte sanger, som var mer tilgjengelige og åpent melodiøse enn hva hun hadde prestert så langt i karrieren. Poison Tree fortjener å stå igjen som et av høydepunktene i karrieren hennes, med sitt rullende keyboard under Harris’ vakre – og tydelige – sang. Inca Ores bidrag var dypere forankret i støy, feltopptak og sågar sound poetry, med en uvøren, «slem» og skrukkete produksjon, som fungerte utmerket; Grouper forførte og Inca Ore pirret (7,5/10).