The Afghan Whigs – Black Love (Elektra cd, 1996)

1) Crime Scene, Part One; 2) My Enemy; 3) Double Day; 4) Blame, Etc.; 5) Step Into The Light; 6) Going To Town; 7) Honky’s Ladder; 8) Night By Candlelight; 9) Bulletproof; 10) Summer’s Kiss; 11) Faded

Gentlemen ble tatt godt imot av musikkpressen, Det vanket plasseringer på diverse lister over årets beste album da det usedvanlig sterke musikkåret 1993 ble oppsummert. Afghan Whigs’ appell strakk seg nå inn i de etablerte delene av kritikerstanden, samtidig som gruppa nådde et langt større publikum.

De startet arbeidet med demoene til Black Love på vårparten 1995 og gikk i studio høsten samme år. Gruppen hadde fått ny trommeslager siden sist. Steve Earle var erstattet av Paul Buchignani. Dulli hadde blitt kjent med Buchignani under innspillingene av Gentlemen, i Ardent Studio, hvor sistnevnte var ansatt som studiomusiker og tekniker. Hans inntreden betød ikke all verden for lyden av Afghan Whigs, som på Black Love holdt seg til mer eller mindre samme modus som på Gentlemen. Det betød kraftfull alternativ rock med inspirasjon fra soul og r&b.

Afghan Whigs hadde utviklet et distinkt lydbilde og hadde en stor personlighet i front, i form av vokalist Dulli, som satte et tydelig bumerke på alt han tok i. Tekstene hans hadde så langt bydd på intime beskrivelser av vanskelig kjærlighet, kjipe livsforhold og rusmisbruk. Han sparte seg ikke denne gangen heller. Det var ingen forsøk på å nærme seg et stort publikum via mer optimistiske og livsbejaende tekster, heller tvert imot; Black Love tok ytterligere steg ned i det moralske og faktiske forfallet, med knugende beskrivelser av et usunt sinn på grensen til ren galskap. Dulli var opptatt av filmmanus og hadde en forkjærlighet for James Ellroys’ fatalistiske historier om drap og elendighet i den amerikanske «underbelly». På Black Love mikset han mørkt krimdrama og katastrofale skjebner til et konseptuelt hele. Det ga albumet et tungt drag av det mørke og farlige livet, som Dullis stemme var perfekt til å formidle. Omslagsheftet hadde talende bilder i svart/hvitt, ved siden av teksten til den enkelte sangen. Crime Scene Part One var ledsaget av liket av en naken mann liggende på gulvet. Over teksten til My Enemy var det et bilde av en politimann som holdt en lang kniv, åpenbart drapsvåpenet, og Step Into The Light var illustrert av et bilde av en vakker kvinne, naken til livet. Andre bilder viste en mann med en revolver, en person tittende inn et mørkt vindu, en branntomt, og så videre. Bildene forsterket alvoret og dysterheten som ble pådyttet lytteren.

Musikalsk fortsatte Black Love i sporene etter Congregation og Gentlemen, med en noe mørkere smak. Låtene var mer insiterende og tidvis seigt dronene. Slik sett stod musikken godt til tekstene, men Dulli hadde ikke kommet opp med like sterkt materiale denne gangen. Black Love ble aldri mindre enn godkjent og hadde mye å by på, men inneholdt ikke like mange unikt fengslende sanger som de to forgjengerne, og da spesielt Gentlemen, hadde hatt. Noen soleklare perler var det riktignok; Blame, Etc. var det nærmeste de noen gang hadde kommet soul, nærmere bestemt The Temptations’ psykedeliske, barske utgave cirka 1970, og handlet da også om den gruppas vokalist David Ruffin, som ble kastet ut i 1968 (eller sluttet, alt etter hvem som forteller historien), og deretter levde et vanskelig liv med rusmisbruk og flere fengselsopphold, før han døde bare 50 år gammel i 1991. Balladen Step Into The Light hadde også mye å by på, blant annet platas kanskje sterkeste melodi og en tekst hvor protagonisten tryglet kvinnen i sitt i liv om å dra han opp i lyset, sammen med henne. Bulletproof veltet frem på fett hammondorgel og hadde noe av det samme drama over seg som de beste sangene fra Gentlemen. Flere av de øvrige sangene ble litt melodifattige, men levde brukbart på selve lyden av Afghan Whigs; arrangementene, rytmikken og Dullis totale tilstedeværelse løftet alt ut av den triste middelmådigheten, men ikke alltid helt opp «dit».

Black Love forlangte mer konsentrert lytting og var mindre kommersiell, om et slikt uttrykk var fornuftig å bruke om Whigs. Albumet kunne tidvis bli litt trettende, særlig om den ble lyttet til med småslitne ører. Det hadde ikke samme store bruksområde som Gentlemen, som passet i nærmest alle settinger, enten det var til fest etter til ettertenksom lytting. Black Love krevde konsentrasjon og engasjement. Ga man platen dèt, gled den pent på plass i katalogen, uten å bli den største favoritten i en sjeldent pen rekke.

Rating: 7,5/10