The Afghan Whigs – Do To The Beast (Sub Pop cd, 2014)

1) Parked Outside; 2) Metamoros; 3) It Kills; 4) Algiers; 5) Lost In The Woods; 6) The Lottery; 7) Can Rova; 8) Royal Cream; 9) I Am Fire; 10) These Sticks

Det ble det ingen oppfølger til suverene 1965 innen rimelig tid. Tre år etter utgivelsen av det som var et av deres beste album var det slutt for The Afghan Whigs. På det tidspunktet var Greg Dulli godt i gang med sitt nye prosjekt The Twilight Singers, som slapp debutalbumet i 2000. The Twilight Singers, som opprinnelig var tiltenkt å være et sideprosjekt, ble et varig foretakende for Dulli. Gruppen slapp fem album i perioden frem til 2011. I tillegg samarbeidet Dulli med Mark Lanegan. De to ga ut Saturnlia i 2008, under artistnavnet The Gutter Twins. Navnet var et nikk til Jagger og Richards alias The Glimmer Twins, og må sies å ha passet utmerket på de to, som slett ikke var fremmede for livets skyggesider.

Da The Afghan Whigs gikk fra hverandre ble det understreket at det var en vennlig skilsmisse og at de muligens kom til å samarbeide igjen senere. Dèt ble en realitet i 2006, da de spilte inn to nye sanger til det karriereoppsummerende samlealbumet Unbreakable: A Retrospective 1990–2006. Deretter ble det stille frem til 2012, da gruppen ble gjenforent for konserter. Etter hvert ble det også sluppet noen nye sanger, og i april 2014 var det klart for et nytt album.

Selv om gitarist Rick McCollum hadde deltatt på innspillingene i 2006 og konsertene i 2012, var han ute av gruppa da det var klart for nytt album. Ingen av de tidligere trommeslagerne ble invitert med, og dermed var det kun Greg Dulli og bassist John Curley tilbake fra den tidligere besetningen. Spesielt det faktum at McCollum ikke var tilstede kunne få en til å lure på om dette egentlig var The Afghan Whigs eller kun et nytt prosjekt fra Dulli. Så var det selvsagt i Dulli og Curleys fulle rett å videreføre gruppens stolte tradisjoner, og de var fortsatt en formidabel konsertbillett. Og verden var klar for gruppen igjen, som var tilbake på Sub Pop, og som fikk karrierens beste listeplassering i hjemlandet, med 32. plass for Do To The Beast.

Det «nye» The Afghan Whigs gjorde ikke skam på navnet, selv om det var betydelige endringer fra nittitallets utgivelser. Det hadde gått 16 år siden sist, så endringer var naturlig, men McCollums funky og smarte gitarspill hadde vært en viktig markør på de tidligere platene, og glimret med sitt fravær på Do To The Beast. Han var ikke erstattet med en ny «gitarslinger» av samme kaliber, og gitarer spilte ofte en mindre sentral rolle denne gangen, til fordel for strykere, keyboard og piano. I det hele tatt var lydbildet tett på det Dulli hadde drevet med i The Twilight Singers, og Do To The Beast kunne like gjerne vært den direkte oppfølgeren til deres Dynamite Steps fra 2011.

Greg Dulli var fortsatt seg selv, selv om stemmen hadde forandret seg en del siden nittitallet. Det hadde selvsagt de som hadde fulgt ham fått med seg, og det hadde ikke redusert evnen til å komme gjennom til lytteren, selv om han i en alder av nesten 50 år slet med å nå de samme tonene som han uanstrengt hadde fikset tidligere. Han var fortsatt intenst tilstede i egen rolle og egne tekster, der elendighet, skjønnhet, tro og tvil ble knadd i kjent stil. Do To The Beast var mer basert i klassisk rock og pop enn tidligere, med fortsatte doser av soul og r&b i miksen. Lyden av nittitallets alternative rock var mindre merkbar enn tidligere, men var fortsatt tilstede i sanger som Royal Cream, The Lottery (med gitarer ala U2, av alle ting) og åpningssporet Parked Outside. Da sistnevnte banket i gang var den umiddelbare tanken at det ikke hadde skjedd all verden siden 1998, men dèt inntrykket endret seg ganske raskt. Disse sporene kom likevel i skyggen av sangene som lente seg mer tilbake og hvilte i ballade-modus og orkestrerte arrangementer.

Den innsmigrende Can Rova var noe av det mest dunemyke Dulli hadde levert noen gang, der han hvisket seg frem over tangenter og forsiktige gitartoner. I Kills hadde typiske Whigske melodilinjer, men nøt godt av en voksenere tone midt i det voldsomme arrangementet og Dullis sjelevrenging. Algiers ble innledet av trommespill som sendte tankene til sekstitallets girl groups, før sangen tok en vending og landet et sted mellom R.E.M cirka Losing My Religion og croonerpop; et høydepunkt. Det samme var Lost In The Woods, en dramatisk pianodrevet midttempo sak, med et sjeldent løft i stikket.

Do To The Beast var et godkjent comeback, med mye god musikk i løpet av de 10 sangene og 41 minuttene det stod på, selv om totalen hadde tjent på flere sanger i samme lende som Can Rova, Algiers og Lost In The Woods.

Rating: 7/10