Cocteau Twins – Sunburst and Snowblind (4AD 12″, 1983)

1) Sugar Hiccup; 2) From the Flagstones; 3) Hitherto 4) Because of Whirl-Jack

Cocteau Twins – The Spangle Maker (4AD 12”, 1984)

1) The Spangle Maker; 2) Pearly-Dewdrops’ Drops; 3) Pepper-Tree

Cocteau Twins – Treasure (4AD LP, 1984)

1) Ivo; 2) Lorelei; 3) Beatrix; 4) Persephone; 5) Pandora (for Cindy); 6) Amelia; 7) Aloysius; 8) Cicely; 9) Otterley; 10) Donimo

En uke etter utgivelsen av Head Over Heels slapp Cocteau Twins andrealbumets største øyeblikk på en 12″ singel. Sugar Hiccup var hovedsporet på Sunburst And Snowblind. Tittelen var en frase hentet fra When Mama Was Moth, åpningsporet på Head Over Heels. Det var stas å ha Sugar Hiccup på 12″, men også de øvrige sporene gjorde Sunburst And Snowblind til en nødvendighet. From The Flagstones ruslet frem, med lag på lag av Fraser vokal, noe som hørtes ut som et kirkekor vrengt gjennom effektpedaler, tung bass og trommemaskin, mens Guthrie fylte ut på sedvanlig vis, med sitt arsenal av gitarer. Hitherto var dypere og tyngre, og var en ok låt, uten å gjøre samme inntrykk. Den avsluttende Because Of Whirl-Jack var kjappere og mer gotisk, og pekte tibake til Garlands.

12″ The Spangle Maker var den første utgivelsen med bassist Simon Raymonde som medlem i gruppen. Han satte sitt preg på uttrykket, med smidig, melodiøst spill. Der Heggie var insisterende, og hadde sine røtter i postpunken, var Raymonde mer av en understøttende, «klassisk» bassist. Hans spill løftet Cocteau Twins til nye høyder. Tittelsporet var vakkert, der de var i bevegelse fra Head Over Heels og til mesterverket Treasure, som fulgte på tampen av 1984. En jublende emosjonell Frasier danset over Raymondes bass, med smule gitarer nær og fjernt i lydbildet. Pearly-Dewdrops’ Drops var enda bedre, en av deres beste låter noensinne. Den nøt godt av «stor» vokal fra Fraser, og ikke minst et kledelig piano; igjen pekte resultatet mot det som ble uttrykket på Treasure. Likeså skjedde på den myke, mørke Pepper-Tree, med sin klaustrofobiske produksjon, og en mildhet og følsomhet som de kun hadde snust på tidligere.

The Spangle Maker var et perfekt oppspill til Treasure, som ble spilt inn i august og september 1984. De tre produserte selv, og Fraser, Guthrie og Raymonde var de eneste musikerne som var involvert i innspillingene. Selv om både Guthrie og Raymonde har gitt uttrykk for at Treasure var uferdig og ikke mye å skryte av, er det ikke tvil om at dette ble et av de klassiske albumene fra åttitallet. Treasure la grunnlaget for både drømmepop og etheralwave.

Albumet inneholdt 10 nær perfekte låter, med en perfeksjonering av gruppens gotiske drømmerock. Platen spilte som en drømmeverden, med fengslende tema, originale arrangementer og en produksjon med tilstrekkelig luft og tyngde. Fraser hadde blitt både modigere og tydeligere. Hun lå lenger fremme i lydbildet denne gangen, noe som fikk frem både styrken og nyansene i det formidable instrumentet hennes stemme var.

Åpningssporet Ivo var en hyllest til Ivo Watts-Russell, og var en låt verdig geniet bak 4AD. Ivo var en triumf; åpen, vakker og melodisterk, med et løft som få var i stand til å skape i 1984, eller senere for den saks skyld. Deretter fulgte Lorelei og Beatrix i samme lei, før det dro seg mer til med Persephone, som var skarpere – sjekk lyden av trommemaskinen – og mer aggressiv. Den hadde en egen energi, som løftet lytteren ut av dundynene de tre første sporene hadde pakket hen inn i.

På Pandora ble lytteren lurt tilbake til drømmeland. Tok man bort trommemaskinen var det ikke langt til deres ambiente album Victorialand, som fulgte rundt neste sving. Amelia fortsatte i samme spor, før Aloysius nærmet seg ren pop. Her ble det avslørt sider ved Cocteau Twins som ikke hadde vært synlige før, men som skulle dominere utgivelsene fra og med Heaven And Las Vegas (1990). Cicely brøt opp stemningen igjen, og var side tos svar på Persephone, uten å nå helt de samme høydene.

Treasure ble avslutte med ambiente Otterley og den skjønne, mystiske Donimo. Donimo var en ballade med filmatiske kvaliteter og en uhørt pompøsitet innledningsvis – som fungerte! – før tempoet økte og bød på flere melodier tvinnet inn i hverandre.

Rating: 9/10