Arzachel – Arzachel (Roulette LP, 1969)

1) Garden of Earthly Delights; 2) Azathoth; 3) Soul Thing (Queen Street Gang Theme); 4) Leg; 5) Clean Innocent Fun; 6) Metempsychosis

“We were only 18, so what would you bloody expect?” Dave Stewart

Tidlig i 1968 stiftet  16 år gamle Steve Hillage og den ett år eldre Hugo Martin Montogomery -Campbell (aka Mont Campbell) Uriel. Begge var elever på The City Of London School. Det var også Dave Stewart. Da Stewart fikk høre Hillage spille gitar ga han opp sine egne gitarambisjoner og satte seg bak orgelet. Mont Campbell på sin side behersket både bass, gitar og piano. De tre satte inn en annonse i Melody Maker, hvor de søkte etter trommeslager. De fikk respons fra Clive Brooks, en ung gutt fra Londons East End. Dermed var Uriel i gang.

Unge Hillage var inspirert av Cream, Jimi Hendrix, The Nice, Fleetwood Mac og Pink Floyd. Den første tiden holdt de seg til coverversjoner, gjerne av forbildenes låter. Etter hvert komponerte de også eget materiale. Suksessen uteble imidlertid og sommeren 1968 sluttet Steve Hillage, for å konsentrere seg om studier. De tre gjenværende medlemmene endret navn fra Uriel til Egg. Egg ga ut tre sterke album mellom 1970 og 1974. De tre fikk platekontrakt med Decca i 1969 og satte i gang med planleggingen av sitt første album. Før de kom i gang med selve innspillingen, fikk de et tilbud fra det lille plateselskapet Zackariya Enterprises (aka Roulette), om å spille inn en «psykedelisk session». Et så hipt tilbud kunne det ikke takkes nei til, selv om budsjettet var på beskjedne 250 britiske pund.

De tre medlemmene i Egg inviterte med seg sin gamle kompis Steve Hillage og gikk i studio. Det faktum at de hadde inngått kontrakt med Decca, «løste» de ved å kalle seg Arzachel (etter et krater på månen) og opptre under pseudonymer. Simon Sasparella (Steve Hillage), Njerogi Gategaka (Mont Campbell), Basil Dowling (Clive Brooks) og Sam Lee-Uff (Dave Stewart) var naturligvis helt ukjente for musikkverden, men deres bakgrunn ble fortalt i vidløftige «biografier», som hadde mye til felles med bakgrunnen til de fire som skjulte seg bak de fiktive navnene.

Arzachels selvtitulerte albumet ble spilt inn i løpet av en eneste økt i studio. Side en inneholdt fire kortere spor, mens side to var fylt opp av to mektige utblåsninger. «Arzachel» hadde en røff, grusete produksjon, som passet godt til den drøye og rå rockemusikken. Låtene var godt forankret i bluesrock, men var tungt sminket av psykedelia og hadde smak av protoprog. Dave Stewarts orgel var hjertelig tilstede og var ikledd en overstyrt røff lyd, som stod perfekt til Hillage harde, bluesbaserte gitarspill, som dryppet av Clapton og Hendrix. Hillage hadde imidlertid også en egen tone, som gjorde han til mer en enn etterligner. Han skulle da også bli en syttitallets fremste gitarister innen progressiv rock, både som medlem i Gong og via sterke soloalbum.

Med tanke på omstendighetene «Arzachel» ble spilt inn under, holdt albumet forbløffende høy kvalitet. Garden Of Earthly Delight minnet om det Caravan drev med på samme tid, med fint samspill mellom gitar og orgel, og stilig veksling mellom vokalistene Hillage og Campbell. Azathoth var komponert av Campbell og Stewart, og lå et sted mellom Procol Harums A Whiter Shade Of Pale og tidlig The Nice, med en kirkelig, salmeinspirert stemning. Det var vakkert, om en vel pompøst, selv om helheten ble reddet av Hillages gitar og Stewarts orgel. Soul Thing (Queen Street Gang Theme) hadde mye av samme uttrykket og var en kontemplativ vandring i øde gater. Leg var kreditert Steve Hillage og Antony Vinall, men var vel strengt tatt et grovt tyveri av Hambone Willie Newberns deltabluesklassiker Rollin’ and Tumblin’. Etter en myk innledning fra Stewart var det over i tung bluesrock, i samme stil som mange av gruppens samtidige, dog med eget særpreg på grunn av Stewarts aldri hvilende orgel.

Hadde side to fortsatt i samme stil som side en, hadde «Arzachel» blitt husket som en av svært mange hyggelige plater fra 1969. De to monstrene på side to, Clean Innocent Fun (10 minutter lang) og Metempsychosis (16 minutter) løftet albumet opp til en fortjent status som undergrunnklassiker. Clean Innocent Fun var innerst inne en beinhard bluesballade, som ble dradd ut i et kaotisk stuk av gitarsoli og orgel. Tyngden stod ikke mye tilbake for tidlig Black Sabbath, selv om påvirkningen fra blues var enda tydeligere hos Arzachel. Låten var likevel bare en mild bris i forhold til Metempsychosis, som var et høyelektrisk stykke blyrock; her gikk det fra fri improvisasjon til kraftig spacerock, for deretter å renne over i avdempet spacemumling, før rabalderet så dro i vei igjen. Metempsychosis lå et sted mellom Grateful Dead, Hawkwind og tyske Kluster, Tangerine Dream og Ash Ra Temple.

«Arzachel» ble utgitt i et lite opplag og ble raskt et mytisk samlerobjekt. Platen ble med tiden utgitt på nytt ved flere anledninger, i både lovlige og ulovlige utgaver.

Rating: 8/10