The Bats – Daddy’s Highway (Flying Nun LP, 1987)

1) Treason; 2) Sir Queen; 3) Round And Down; 4) Take It; 5) North By North; 6) Tragedy; 7) Block Of Wood; 8) Miss These Things; 9) Mid City Team; 10) Some Peace Tonight; 11) Had To Be You; 12) Daddy’s Highway

The Bats ble stiftet i Christchurch, New Zealand i 1982 og bestod av Robert Scott (vokal, rytmegitar keyboards), Paul Kean (bass), Malcolm Grant (trommer) og Kaye Woodward (sologitar, vokal). Denne besetningen viste seg å tåle det meste, og det var de samme fire som utgjorde The Bats opp gjennom årene frem til 2020. Robert Scott spilte også bass i The Clean. Malcolm Grant ble hentet fra dypt underkjente bandet The Builders.

Unge rockeband fra Christchurch og Dunedin fikk ble raskt identifisert som en del av «The Dundedin Sound». The Clean, The Bats, The Chills, Axemen, Bird Nest Roys og The Rips var alle en del av denne scenen. De hadde til felles at de bedrev gitarrock og ga ut platene sine på det etter hvert svært så innflytelsesrike plateselskapet Flying Nun, som ikke bare hadde påvirkning på musikkscenen i hjemlandet, men også hadde innflytelse i USA og UK, på blant andre R.E.M. og Pavement.

Det gikk en god stund før The Bats ga ut sitt første album, men de markerte seg allerede i 1984 med EP-en By Night, og året etter i samme formatet med And Here Is Music For The Fireside, og deretter med Made Up In Blue i 1986. Sistnevnte EP ble spilt inn London, etter at gruppen hadde turnert i Europa. I løpet av disse tre utgivelsene perfeksjonerte The Bats en tilgjengelig form for jangle pop, med åpenbar inspirasjon fra The Byrds. De var likevel langt mer enn et retroband. For det første hadde de en formidabel låtskriver i Robert Scott, som evnet å komme opp med slitesterke sanger, som strakk seg langt utover pastisjen. For det andre hadde de en sunn punkinnstilling og forankring i undergrunnen, som gjorde at musikken unngikk den flatheten mye rock og powerpop ble belemret med. Påvirkningen fra The Velvet Underground var også tydelig, og da mest fra New York-gruppens selvtitulerte tredjealbum samt svanesangen Loaded. Vokalen til Scott og basspillet til Grant kunne også tyde på at de hadde hørt Joy Division og andre postpunkere, som riktignok opererte i mørkere farvann enn The Bats. Scott var kanskje ikke verdens beste vokalist, men han benyttet de pipene han hadde fått utdelt på effektivt vis og ble hjulpet av Kaye Woodwards harmonier.

Debutalbumet Daddy’s Highway ble utgitt i september 1987. Innspillingene ble innledet i Glasgow vinteren 1986/87, i forlengelsen av at The Bats turnerte Europa og spilte inn den tredje EP-en i London. Innspillingene ble avsluttet hjemme i Christchurch våren 1987. Resultatet ble et sjeldent vellykket stykke gitarrock. Daddys Highways’ 12 sanger holdt alle høyt nivå. Samtlige sanger var umiddelbart iørefallende, men hadde også nok å by på av hemmeligheter og originale vrier til å vare lenge, ja til faktisk å kunne forsvare betegnelsen tidløs; når denne teksten skrives mer enn 33 år senere har Daddy’s Highway ikke tapt seg en tøddel.

Platen trakk veksler på tradisjonen etter The Byrds, men hadde også en særegen stemning, en melankolsk, jordnær duft av det smått eksotiske, det litt uvanlige. Dette var noe de hadde til felles med flere av sine kolleger fra øya langt der borte, som nevnte The Clean og The Chills. I tillegg til å komponere sterke, fengende sanger, var Scott også en dyktig arrangør. Låtene ble krydret med akustiske og elektriske gitarer i sjeldent fine kombinasjoner, og Scotts keyboards dukket opp titt og ofte (som regel dog i forsiktige mengder). Den største genistreken var imidlertid bruken av fiolin, som Alastair Galbraith stod for. Galbraith pyntet opp fem av sangene med sitt smått gnurende spill, som ga materialet en smak av noe uvant, og forankret musikken i den samme vindskeive estetikken som preget den beste gitarrocken fra åttitallet, som hos R.E.M., The Replacements og tidlig Dream Syndicate. Aller best var han i North By North, hvor fiolinsoloen og den intense rytmen viste at The Bats evnet å skape slamrende rock, om det var det de ville. Dèt ville de imidlertid ikke så ofte på Daddy’s Highway, hvor melankolsk folkrock dominerte. Undertegnedes favorittlåter har variert opp gjennom årene; ja det er den type plate, men Treason, som hadde den perfekte kombinasjonen av fengslende folkpop, Scott og Woodwards stemmer og Galbraiths fiolin, er alltid der opp. Det samme er Tragedy, som hadde noe av den samme stemningen, men var mer dronende avventende, uten at det gjorde annet enn å forsterke magien.

Rating: 9/10