Cocteau Twins – Love’s Easy Tears (4AD 12″, 1986)

1) Love’s Easy Tears; 2) Those Eyes, That Mouth; 3) Sigh’s Smell of Farewell

Harold Budd, Elizabeth Fraser, Robin Guthrie, Simon Raymond – The Moon And The Melodies (4AD LP, 1986)

1) Sea, Swallow Me; 2) Memory Gongs 3) Why Do You Love Me? 4) Eyes are Mosaics; 5) She Will Destroy You6) The Ghost Has No Home; 7) Bloody and Blunt; 8) Ooze Out and Away, Onehow

Cocteau Twins rakk enda en 12″, og et album til, før 1986 rant over i 1987. I oktober kom Love’s Easy Tears ut. Den inneholdt tre låter, og ble nok en pen fremgang, med 53. plass på de ordinære listene og topplassering på indielistene. Utgivelsen ble Cocteau Twins femte strake førsteplass på indielistene, og gruppens posisjon som et av de aller mest poplære indiebandene i UK var uomtvistelig.

Love’s Easy Tears innehold var «typisk» Cocteua Twins. Her var rytmene tilbake på plass, etter den ambiente utglidningen Victorialand, skjønnangen fra Fraser likeså og gitarere til Guthrie høyt og lavt. Det var smått skuffende at de ikke gikk videre til nye verdener. Denne lytteren lenget tilbake til fornyelsen på Victorialand, eller en annen form for utvikling. De nye låtene var heller ikke sterke nok til å forsvare den omfattende gjenbruken av gamle triks.

Det er mulig de tre medlemmene hadde den samme opplevelsen. De foretok en fornuftig venstresving og gikk i studio sammen med den amerikanske musikeren Harold Budd. Avantgardisten Budd var femti år gammel i 1986, men hadde ikke fått særlig oppmerksomhet før på slutten av syttitallet, da han innledet et samarbeid med Brian Eno, og ga ut flere plater på sistnevntes E.G. Records. I 1984 ga Budd og Eno ut det fenomenale ambientalbumet The Pearl sammen. Her gikk piano, elektronikk og fieldrecordings opp i en høyere enhet, nydelig produsert av Daniel Lanois.

Guthrie, Fraser og Raymonde var opptatt av at samarbeidet med Budd ikke var det samme som et nytt Cocetau Twins album, og insisterte på at platen skulle utgis i navnene til gruppemedlemmene og Harold Budd. Slik ble det da også til slutt, og The Moon And The Melodies ble utgitt på 4AD i november 1986.

Samarbeidet mellom Budd og Cocteua Twins var fruktbart for begge parter, og The Moon And The Melodies var et vakkert, meditativt album, som kombinerte Budds ambiente estetikk med Cocteua Twins unike postpunkskjønnhet, uten at summen nådde helt opp til høydene samarbeidspartnerne hadde klart hver for seg. Det betød ikke at fans av de involerte kunne hoppe bukk over The Moon And The Melodies; til det inneholdt platen for mye god musikk.

Innholdet var en kombinasjon av instrumentalspor og låter sunget av Fraser. Hun sang på fire låter. De fire musikerne fikk hjelp av Richard Thomas fra Dif Juz, som spilte saksofon på tre spor. Lydbildet var mer komprimert og trykkende enn det som var vanlig på Cocteuas utgivelser, selv om det var lett å kjenne igjen både stemme og tonalitet på de fire låtene med vokal. De instrumentale sporene var sterkt preget av Budd, der han benyttet seg av samme teknikker og lydbilder som på blant annet The Pearl.

Det største høydepunktet var den svale instrumentalen Memory Gongs et stykke lekker ambient. Behandlet piano skapte en mystisk stemning, som huket tak i lytteren, og trakk hen inn i lydbildet, hvor også keyboards og elektronikk maserte trøtte hjernerøtter. Av de vokale innslagene var Sea, Swallow Me det sterkeste. Her var de fire i full flukt; Fraser svevde slik bare hun kunne, over et mesterverk av melodi og arrangement.

Rating: 7/10