Art – Supernatural Fairy Tales (Island LP, 1967)

1) I Think I’m Going Weird, 2) What’s That Sound (For What It’s Worth); 3) African Thing; 4) Room with a View; 5) Flying Anchors; 6) Supernatural Fairy Tale; 7) Love Is Real; 8) Come on Up; 9) Brothers, Dads and Mothers; 109 Talkin’ to Myself; 11) Alive Not Dead; 12) Rome Take Away Three

Det britiske prog/hard rock bandet Spooky Tooth hadde en brukbar karriere mellom 1968 og 1974. Gruppen ga ut åtte album i løpet av denne perioden, og flere av platene deres fortjener å bli husket i historien om britisk rock i årene rundt 1970. Før de fire engelskmennene Luther Grosvenor (gitar, vokal), Mike Harrison (vokal, piano), Mike Kellie (trommer) og Greg Ridley (bass) fikk med seg amerikaneren Gary Wright og dannet Spooky Tooth, ga de ut et album under navnet Art. Supernatural Fairy Tales ble utgitt på Island Records i november 1967.

Opprinnelsen til Art, og dermed Spooky Tooth var å finne i soul/r&b truppen The V.I.P.S, som holdt det gående fra 1963 til 1967. I 1967 bestod gruppen av de fire nevnte engelskmennene, i tillegg til en viss Keith Emerson, som senere ble verdensstjerne med Emerson, Lake And Palmer. Da Emerson sluttet, skiftet de fire gjenværende musikerne navn til Art.

Art hadde en sterk vokalist i Mike Harrison. Han var en typisk britisk r&b vokalist, med nok gruff i stemmen, men samtidig med personlighet og evne til å variere uttrykket tilstrekkelig til at han ikke fremstod parodisk. Luther Grosvenor var en flink gitarist, som evnet både å spille riff og rytme på den ene siden og solospill på den andre. De fire komponerte musikken sammen. Da de gikk i studio hadde de med seg 10 egne låter. I tillegg gjorde de versjoner av Buffalo Springfields For What It’s Worth og Young Rascals Come On Up.

Art fikk med seg Guy Stevens som produsent. Stevens står igjen som en legende i britisk musikkliv. Han døde kun 38 år gammel i 1981 av en overdose medikamenter, som han tok for å håndtere sin kroniske alkoholisme. Stevens rakk å gjøre mye i løpet av sitt korte liv. Han ledet Sue Records i England, og sørget dermed for å få utgitt mange amerikanske soul- og r&b artister i UK. Han var også sentral i karrieren til Mott the Hoople, og rundet av karrieren med å bidra på produksjonen av The Clash’ London Calling i 1979.

Sett i lys av alt det andre Guy Stevens var involvert i, var ikke Art det mest sjelsettende, selv om Supernatural Fairy Tales hadde sine kvaliteter. Det var et typisk album av sin tid, der mange artister som hadde holdt seg til r&b- og soulinspirert musikk så at tiden var moden for nye impulser. Art tok til seg proto hardrock, psykedelia og pop, og laget sin egen miks, uten å fremstå som spesielt unike. Resultatet ble et litt ujevnt album, med noen høydepunkter.

Alle låtene holdt ikke like høyt nivå, men de klarte også å sparke opp noen perler. I Think I’m Going Weird var en liten psykedeliaklassiker og tittelsporet var saftig psykedelia på grensen til hard rock. Room With A View var en seig, bluesbasert rockelåt hvor Harrison fikk vist frem hva han var god for, og det var ikke lite i en slik setting. Alive, Not Dead hadde et herlig boogie-stikk, som løftet resultatet til jublende nivå, og versjonen av Coming Up var slett ikke verst, mye på grunn av Grosvenors gitarer og Harrisons piper. Andre spor var mindre vellykket. Den eksperimentelle rytmeorgien African Thing, gikk ingen steder. Versjonen av For What It’s Worth tilførte lite til originalen og Flying Anchors hadde ikke mye å by på under sine psychgevanter. Brothers, Dads And Mothers var kun gjennomsnittlig rock av 1967, uten spesiell karakter.

Supernatural Fairy Tales var altså ujevn, men hadde sin sjarm og tilstrekkelig med fine øyeblikk til alle med interesse for psykedelia bør høre den.

Rating: 7/10