Björk – Homogenic (One Little Indian cd, 1997)

1) Hunter; 2) Jóga; 3) Unravel; 4) Bachelorette; 5) All Neon Like; 6) 5 Years; 7) Immature; 8) Alarm Call; 9) Pluto; 10) All Is Full Of Love

Björk fulgte opp Post med et album med remikser av sangene fra albumet, under tittelen Telegram. Telegram var like mye en dekonstruksjon av de opprinnelige låtene som en samling remikser. Låter som Possibly Maybe (Lucy aka Mark Bell), Army Of Me (Graham Massey), Evelyn Glennys My Spine og Hyperballad (Brodsky Quartet) var totalforandret, og fremstod mer eller mindre som nye stykker. Telegram var et overraskende godt og interessant album, der de involverte fikk mye ut av materialet og unngikk de fleste av de tradisjonelle remiksfellene.

Björks stjernestatus og dermed tilhørende tiltrekningskraft, medførte at diverse forskrudde mennesker fikk et usunt oppheng i henne. Det gikk fullstendig galt i tilfellet Ricardo Lopez, som i september 1996 forsøkte å drepe Björk med en brevbombe med syre, samtidig som han filmet selvmordet sitt, med Björks musikk i bakgrunnen. Hendelsen gikk naturlig nok voldsomt inn på henne. Hvorvidt tragedien var årsaken til at hun valgte å spille inn sitt nye album i Spania, nærmere bestemt i Málaga, vites ikke, men det ble uansett et slags fristed, vekk fra London og media.

Produsent Nellie Hooper var denne gangen skiftet ut med Mark Bell. Bell var hovedmannen bak elektronikaprosjektet LFO, som var en uttalt inspirasjonskilde for Björk. I Bell fant Björk en trofast følgesvenn og samarbeidspartner, som skulle være involvert i alle hennes utgivelser frem til han døde i 2011, kun 43 år gammel. I tillegg til Bell bidro blant andre kjenningene Howie B og Marius de Vries, noe som skapte en viss kontinuitet, da de begge hadde vært med på Debut og Post.

Homogenic var et stort skritt bort fra Debut og Post. Sanger som hadde begge øyne og ører på dansegulvet var mer eller mindre en saga blott, og det samme var de mest umiddelbare popøyeblikkene hun hadde skjemt bort lytterne med. Uttrykket var fortsatt dominert av elektroniske instrumenter, men også strykere spilte en helt vesentlig rolle. Mange av musikerne bak strykerne var islandske, for å skape en «naturlig» tilknytning til Björks hjemland. Musikken var ifølge Björk inspirert av islandsk lynne og islandsk natur.

Kombinasjonen av underkjølte, truende beats og store orkesterarrangementer skapte en storslått dramatikk og dramaturgi, og gjorde Homogenic til noe helt for seg selv. Homogenic var introspektiv og ekstrovert samtidig; Björk var nær og Björk var fjern, mens svimlende strykere og skrudde beats fløt rundt henne. Den myke, sveipende romantikken fra strykerne krasjet på elegant vis med tidvis atonale, gnurete beats, og skapte noe så sjeldent som noe helt nytt.  Låtene var krydret med alt fra trekkspill, glassharmonika, timpani, og pipeorgel til harpe, klavikord og bass. Samtidig hadde hun ikke glemt å skrive sanger med melodi og struktur. Det var riktignok mindre umiddelbare øyeblikk å henge seg på ved første lytt, men albumet åpnet seg sakte opp og endte opp som Björks beste plate så langt og et av høydepunktene på nittitallet totalt sett. Veien til platens hemmeligheter gikk gjennom hennes unike vokal. Ingen sang som henne. Den umiskjennelige stemmen og vokalmelodiene trakk også linjene til forgjengerne. Homogenic var hverken et elektronika eller kunstpop, men noe midt i mellom, med en sjangerdefinerende stil og temperatur; ingen andre enn Björk kunne lage denne musikken. Hun måtte defineres som en egen sjanger, rett og slett.

Selv om sangene kom best til sin rett som en del av den 43 minutter lange helheten, hindret ikke det at det ble sluppet hele fem singler. Hverken Hunter, Jóga, Bachelorette, Alarm Call eller All Is Full Of Love ble hits på nivå med Army Of Me, Hyperballad eller It’s So Quiet, men de gjorde brukbart fra seg, og alle fem var innom topp 50 i UK, blant annet. Jóga var en deilig hyllest til Björks bestevenninne. Hunter var en like sterk albumåpner som Human Behaviour og Army Of Me, med sine trolske synthtoner, dype bass og marsjerende beats. Hunter skjerpet umiddelbart sansene til det maksimale. Bachelorette var den låten som minnet mest om tidligere tider, der den vandret stolt frem på et sensuelt, skurrende teppe av elektronikk Autechre verdig, mens strykerne løftet Björk ut i filmatiske landskap.

Rating: 9,5/10