Black Sabbath – Mob Rules (Vertigo LP, 1981)

1) Turn Up The Night; 2) Voodoo; 3) The Sign Of The Southern Cross; 4) E5150; 5) The Mob Rules; 6) Country Girl; 7) Slipping Away; 8) Falling Off The Edge Of The World; 9) Over And Over

Iommi, Dio og de andre medlemmene var fornøyd Heaven og Hell, som ble en pen fremgang både kommersielt og kunstnerisk. Samtidig må de ha merket seg at deres gamle vokalist Ozzy Osbourne gjorde det enda bedre med sitt debutalbum Blizzard Of Ozz. Osbourne uttalte at han anså seg for å ligge i direkte konkurranse med sitt tidligere band. Slik skulle det fortsette de neste par årene. Ozzy og Black Sabbath klarte å slippe album så godt som samtidig både i 1981 og 1982. I november 1981 ga Ozzy Osbourne ut Diary Of A Madman, omtrent samme dag som Black Sabbath slapp Mob Rules.

Da Sabbath gikk i studio for å spille inn Mob Rules, var det med ny trommeslager. Bill Wad sa takk for seg under Heaven And Hell-turneen og ble erstattet med Vinny Appice. Dermed var det kun Geezer Butler og Tony Iommi igjen av den opprinnelige besetningen. 25 år gamle Appice var ikke en dårlig erstatter. Han hadde spilt med Rick Derringer og hatt sitt eget band, Axis, før han ble med i Black Sabbath.

Mob Rules var skåret over samme lest som forgjengeren. Det betød moderne heavy metal, med en kombinasjon av powermetal, New Wave Of British Heavy Metal og pompøse ballader. Det var forbløffende hvor voldsom Dios påvirkning var. Det var åpenbart han som dominerte det kunstneriske, med det resultat at musikken var langt unna klassisk Sabbath. Ved lytting til Dios første soloplate fra 1983, kan man lure på om Iommi hadde noe særlig å si overhodet. Det skulle da også skjære seg mellom Iommi og Dio, og Mob Rules ble det siste studioalbumet med Dio som medlem av Black Sabbath i denne omgang.

Opprinnelig forsøkte gruppen å spille inn albumet i sitt eget, nybygde studio, men til Iommis fortvilelse og irritasjon fikk de ikke til en skikkelig gitarlyd, uansett hva de prøvde. Dermed ble det retur til Los Angeles, hvor de sammen med produsent Martin Birch fikk til et saftig lydbilde. Mob Rules var et fett heavy metal album av sin tid. Det var riktignok et stykke opp til Sabbath første seks album, men tatt på sin egne premisser var albumet god lytting. Martin Birch hadde lagt bort den smått polerte lyden fra Heaven And Hell, til fordel for et råere og «rett i trynet» lydbilde. Det ga Mob Rules en friskhet som tidvis var savnet på forgjengeren. Sangene var av jevnt god kvalitet. Så kunne det også denne gangen slås fast at Dio og ballader ikke var en spesielt god ide. Hans voldsomme patos ble tidvis på grensen til det latterlige. I tilfellet The Sign Of The Southern Cross ble reddet i land av et avsindig tungt øs bak mannen, men for noen klisjestabler av en tekst.

De beste øyeblikkene på Mob Rules oppstod da Sabbath øste på. Tittelsporet var et godt eksempel, hvor de nærmet seg punkens energi. Det samme gjaldt åpningssporet Turn Up The Night, som riktignok var en tilnærmet kopi av Neon Nights fra forgjengeren, men som svingte godt med øsete popsensibilitet. Den lumre, seige Voodoo bør også nevnes, der den slepte seg frem på bastante riffing.

Rating: 8/10