The Bats – The Law Of Things (Flying Nun LP, 1990)

1) Other Side Of You; 2) Law Of Things; 3) Never Said Goodbye; 4) Yawn Vibes; 5) Time To Get Ready; 6) Ten To One; 7) Mastery; 8) I Fall Away; 9) Cliff Edge; 10) Nine Days; 11) Bedlam; 12) Smoking Her Wings

The Law Of Things ble spilt inn i 1988, men kom ikke ut før årsskiftet 1989/90. Forskjellige kilder angir at platen ble utgitt henholdsvis på tampen av 1989 og på nyåret 1990. Gruppens Bandcampside angir 1. januar 1990. Uansett var dette The Bats innledning til nittitallet, et tiår som skulle medføre høy aktivitet frem til 1995, med nye album i 1991, 1993 og 1995, og deretter en lang pause, godt inn på 2000-tallet.

Årsaken til at The Law Of Things ble liggende i mer enn et år var først og fremst Robert Scotts andre jobb, som bassist i The Clean. The Clean, med brødrene Kilgour i spissen, hadde ligget brakk en stund, men tok opp aktiviteten igjen i 1988, med konsertvirksomhet og endelig et debutalbum i 1990, etter kun å ha utgitt singler og EP-er på første halvdel av åttitallet.

Da platen omsider dukket opp, var det ikke vanskelig å høre hvem som var på farten. The Bats var lett gjenkjennelige, med sine fengende melodier et sted mellom The Byrds’ folkrock og The Velvet Undergrounds dronene mørkemannsfantasier. De fire medlemmene fikk, som sist, utsøkt hjelp fra Alastair Galbraith og hans fiolin. Låtene var mer eller mindre skåret over samme lest som tidligere, og det var ikke tvil om at The Bats hadde valgt en krevende form, i hvert fall om de ønsket å fremstå med nyhetens interesse. Dèt klarte de likevel godt med The Law Of Things, takket være den eminente låtsnekkeren Roberts Scott og deres deilig inviterende og velklingende lydbilde. The Bats hadde sjeldent fengende sanger, men pakket dem inn i arrangementer med en tvist, enten det var dronene, hamrende rytmikk eller Galbraiths skjeve fiolin som sørget for temperatur.

Produksjonen var den største forskjellen i forhold til debutalbumet, som hadde en tørr, knapp produksjon. Denne var nå var erstattet av en mer muskuløs og definert lyd, som ga mer tyngde i trommene og (spesielt) bassen, og tydeligere plass til de forskjellige gitarene og til Scotts stemme. Det fulgte med en viss romklang, som var en smule fremmedgjørende ved første lytt, i hvert fall for de som var godt kjent med lyden av The Bats fra tidligere utgivelser. Det gikk seg til etter at man ble bedre kjent med albumet. En mer polert lyd stod ikke i veien for sangene Scott hadde kommet opp med. The Bats rullende rytmer, sveipende sang og harmonier, elegante gitarer og nervøse energi var perfekt innpakning for låtene; det virket forbløffende enkelt og rett frem, men utallige var de som forsøkte seg i samme overbefolkede sjanger, uten samme bittersøte, melankolske og samtidig livsbejaende resultat som The Bats.

Albumet inneholdt ingen bommerter og selv om noe av overraskelsesmomentet var borte var det flere store øyeblikk også denne gangen. Aller best var Smoke Their Wings, med sin folkemelodi arrangert for et «tørt» REM, med hjelp av Galbraiths knirkende fiolin. Det knappe tittelsporet var også glimrende, med en febril energi og rytmegitar, som hadde steget ned fra oven fra nevnte Velvets, via amerikanske The Feelies’ Crazy Rhythm. Begynte man å nevne enkeltspor ble det også nødvendig å huske den søte Mastery, som nødt godt av samsangen mellom Scott og Kaye Woodward. Og hva med den jublende Yawn Vibes, med sitt rappe rifforama?

I det hele tatt.

Rating: 8/10