Cocteau Twins – Blue Bell Knoll (4AD LP, 1988)

1) Blue Bell Knoll; 2) Athol-Brose; 3) Carolyn’s Fingers; 4) For Phoebe Still A Baby; 5) The Itchy Glowbo Blow; 6) Cico Buff; 7) Suckling The Mender; 8) Spooning Good Singing Gum; 9) A Kissed Out Red Floatboat; 10) Ella Megalast Burls Forever

4AD var i støtet på andre halvdel av åttitallet, en periode som medførte store omveltninger for både plateselskapet og deres flaggskip Cocteau Twins. I 1986 ble Cocteuas for første gang lisensiert i USA, med samleplaten The Pink Opaque. Det var 4ADs første lisensiering inn i det amerikanske platemarkedet, noe som bidro til en tettere interaksjon med den amerikanske rockundergrunnen. I 1986 signerte selskapet Throwing Muses, og i 1987 kom debuten til Pixies ut. Særlig Pixies satte store spor etter seg og bidro til å løfte 4AD opp enda et hakk kommersielt og kunstnerisk. Ivo og staben  hadde hendene fulle med disse to gruppene i 1986 og 1987, mens Cocteua Twins tok seg et hvileår.

Cocteua Twins brukte tiden godt, og bygde et eget 24 – spor studio vest i London. Dermed var de fri fra et hvert stress med studio-tid og kostnader. De brukte lang tid på innspillingene av det som ble det femte albumet under Cocteua Twins navnet. Fraser ga platen navn etter en vei over et fjellpass i Utah. Blue Bell Knoll suste rett inn på 14. plass i UK, uten at gruppen hadde gjort spesielt mye promotering. De dro heller ikke på turne. Fordi, som Robin Guthire sa, «de ikke følte for det». Ingenting i veien med integriteten her altså. Likevel var Blue Bell Knoll et kvantespang i retning av et mer inviterende og poporientert uttrykk, der låtene ble løftet opp mot pophimmelen ved hjelp av fengende melodier, noe som nærmet seg ordinære refrenger og en mer polert produksjon, med et lydbilde dominert av keyboards. På toppen surfet en Fraser med lysere stemmebruk enn tidligere, og gjennom sin unike vokal skapte hun nærmest religiøse steminger.

Elizabeth Fraser slet gjennom flere år med selvtilliten i forhold til sangstemmen og uttrykket, på tross av unison hyllest fra en hel musikkverden. Hun hadde derfor tatt sangtimer og ut av denne treningen kom Fraser med en stemme som hadde flere valører, noe som ga henne enda større emosjonell pondus; sammen med de uforståelige tekstene og den flytende musikken ble resultatet et jublende uttrykk for fruktbar forvirring.

Blue Bell Knoll gikk som sagt mer i retning av pop, uten at det var mange trivielle løsninger å finne. Carolyn’s Finger var den klart beste låten, hvor summen av ny inspirasjonen og oppdatert instrumentbruk, sammen med Fraser stemme, skapte ren popmagi. Omslaget på albumet var da også et fotografi av nettopp Carolyns fingre. Hun var en venn av bandet, som hadde blitt fotografert av Jurgen Teller.

Denne gangen var Cocteau Twins tilbake som trio, etter at Simon Raymonde ikke hadde deltatt på Victorialand, det forrige albumet under gruppenavnet. Både Raymonde og Robin Guthrie var mer fornøyd med samarbeidet og innspillingene denne gangen. Guthrie fordi han hadde tid og ro til forme albumet i sitt eget bilde, og Raymonde fordi han var tryggere i rollen og fikk bidra på flere fronter. De to spilte alle instrumentene. Resultatet var nok et godt album fra Cocteau Twins, men jammen om de ikke nådde nenda større høyder ved neste korsvei.

Rating: 8/10