Suck – Time To Suck (Parlophone LP, 1970)

1) Aimless Lady; 2) 21st Century Schizoid Man; 3) Season of the Witch; 4) Sin’s a Good Man’s Brother; 5) I’ll Be Creeping; 6) The Whip; 7) Into the Fire; 8) Elegy

Plateselskapet Shadoks spesialiserte seg på reutgivelser av obskure perler innen prog, psykedelia, hard rock og folk, og bygde i løpet av en del år opp en katalog bestående av en lang rekke obskuriteter, plater som hadde forsvunnet i tidens tåke og som fikk en ny vår. Produkter fra Shadoks var alltid forseggjorte og kom som regel i små opplag. En skjebnens ironi var det at også reutgivelsene ble ettertraktede blant platesamlere, og etter hvert oppnådde, om ikke like høye priser som originalutgivelsene, solide summer på bruktmarkedet.

En av gruppene som fikk «Shadoks-behandlingen» var Suck, en gjeng som fikk et sjeldent kort liv. De holdt sammen i kun åtte måneder før det hele var over. Suck ble stiftet i Johannesburg i 1970, og bestod av sør-afrikanerne Andrew Ionnides (vokal, fløyte) og Louis Joseph Forer (bass), italieneren Saverio Grande (trommer) og engelskmannen Stephen Gilroy (gitar). Suck, som satset hardt på notorisk dårlig oppførsel for å skaffe seg oppmerksomhet (bare navnet..), var en del av en liten bølge sørafrikanske band som markerte seg, sammen med blant andre Freedom’s Children og Otis Waygood.

Suck rakk aldri å utvikle særlig eget repertoar i løpet av sin korte levetid. Det var synd, for gruppen hadde åpenbart talent for hard rock. De hadde en sterk vokalist og frontmann i Ionnides, som hadde en stemme ikke langt unna Robert Plants. De tre andre var gode musikere, som behersket materialet de valgte uten problemer. Suck rakk nemlig å spille inn et album før det hele var over. Time To Suck ble etter sigende festet til tape i EMIs studio i Johannesburg i løpet av seks (!) timer. Platen bestod, med ett unntak, av coverlåter. King Crimson (21st Century Schizoid Man), Donovan (Season of the Witch), Deep Purple (Into the Fire), Colosseum (Elegy), Free (I’ll Be Creeping) og Grand Funk (Aimless Lady og Sin’s a Good Man’s Brother) var alle representert. Den eneste originallåten, The Whip, la seg greit til rette blant resten, uten å utmerke seg i det sterke feltet.

Hvorvidt verden trengte flere versjoner av disse låtene kunne man saktens lure på, men at Suck var i stand til å levere saftig hard rock var det liten tvil om. Suck var en gjeng mannemenn, som så storøyd opp til forbildene sine, og aller helst ville bli som Led Zeppelin. De hadde ikke engelskmennenes muskuløse eleganse, men delte deres misforståtte oppdatering av bluesens machobrøl; dybden i den i opprinnelige bluesmannens smerte var dem åpenbart like fjern som det var for Led Zeppelin, Stones og de andre britiske sekstitallsheltene. De trodde alle at det dreide seg kun om briskende seksualitet, men markeringsbehovet stakk mye dypere enn som så hos bluesens nybrottsmenn. Så stod ikke det faktum i veien for at Time To Suck var god underholdning. De fire taklet 21st Century Schizoid Man med intens bravur, som sammen med Into The Fire og Season Of The Witch var høydepunktene. Særlig den ti minutter lange utskeielsen Season Of The Witch var herlig lytting, med sine hippievibber (fløyte, mye fløyte!) og generelt steine stemning.

Time to Suck var et uimotståelig ekko fra en tapt tid. Og jammen om ikke Shadoks slengte med en singel med en grusende versjon av War Pigs også.

Rating: 7,5/10