Cocteau Twins – Heaven Or Las Vegas (4AD, 1990)

1) Cherry-Coloured Funk; 2) Pitch The Baby; 3) Iceblink Luck; 4) Fifty-Fifty Clown; 5) Heaven Or Las Vegas; 6) I Wear Your Ring; 7) Fotzepolitic; 8) Wolf In The Breast; 9) Road, River And Rail; 10) Frou-Frou Foxes In Midsummer Fires

17. september 1990 ga Cocteau Twins ut sitt sjette og beste album. Heaven Or Las Vegas var et høydepunkt, både i deres egen katalog og i hele den omfangsrike sjangeren som fikk navnet drømmepop. Heaven Or Las Vegas var en av de beste platene som ble utgitt på nittitallet. Den fikk velfortjent kommersiell suksess, såvel som strålende mottagelse blant kritikerne. Albumet fikk også oppmerksomhet fra kolleger: Heaven Of Las Vegas har blitt omfavnet av alle fra Prince til The Weeknd.

Heaven Or Las Vegas solgte seg opp til 6. plass på i UK. Mannen bak 4AD, Ivo Watts-Russell, regnet albumet som det beste som noen gang ble utgitt på 4AD. Det var store ord, men ikke langt unna sannheten. Og det ble uttalt av en mann som røk uklar med gruppen like etter utgivelsen av det epokegjørende albumet. For selv om Heaven Or Las Vegas var et jublende album som spredde energi og lys, var ikke alt fryd og gammen innad i Cocteau Twins. Paret Guthrie og Fraser hadde fått en datter i 1989, men det forhindet ikke Guthrie å synke ned i tungt misbruk av narkotoka og alkohol. Det gjorde han ustabil og lite forutsigbar, og ifølge Watts-Russell et mareritt å samarbeide med. Guthrie anklaget på sin side 4AD for mismanagement, manglende royalities og diverse annet. Til slutt fikk selskapet nok og terminerte kontrakten med sin største gullkalv. Det sa vel det meste om klimaet. Fraser på sin side gikk i psykoterapi, samtidig som hun dyrket tilværelsen som mor til datteren Lucy Belle.

Disse omstendighetene hindret ikke tilblivelsen av Heaven Or Las Vegas, som var et økonomisk (ti låter på 37 minutter), perfekt sammensatt drømmepop-album. Frasers vokal var bedre enn noensinne; med forsterket selvtillitt, kjærligheten til datteren – mange av tekstene handlet om henne – og et stemmeregister større enn noensinne, løftet hun Heaven Or Las Vegas til himmels. Tekstene var tidvis mer forståelige, selv om det var mer enn nok av den fruktbare forvirringen også her. Frasers vokalinnsats ble forsterket av produksjonen, som tok utgangspunkt i forgjengeren Blue Bell Knoll, og bygde videre på det teknologiske, lyse og inviterende lydbildet derfra. Sjekk åpningsporet Cherry-Coloured Funk, som formelig eksploderer ut av høytalerene i et jubelbrus av technicolorpop.

Melodiene og arrangementene var på et enda høyere nivå enn tidligere. Sangene var mer konsentrerte og nærmere tradisjonelle popstrukturer, uten at det reduserte kvaliteten eller holdbarheten. Cocteua Twins behersket kombinasjonen av ekstatiske popdrømmer og tilbakeholdenhet til fingerspissene, noe som sørget for et ønske om både å høre neste låt umiddelbart og samtidig å høre den låten du akkurat var ferdig med èn gang til.

I tillegg til lag på lag av Guthries skinnende, syngende gitarer og den allestedsnærvære Fraser, kom bassist Simon Reymonde bedre til sin rett enn tidligere. Han var lyrisk og tung på samme tid, og sørget for at musikken tross alt hadde en viss ankring i britisk jord, der musikken søkte mot uante høyder av religiøs transcendens. Bassens samspill med trommemaskiner og annen elektronikk var perfeksjonert. Heaven Or Las Vegas var et glimrende eksempel på samspillet mellom mann og maskin: Cocteuas gjorde ubegripelige ting med døde gjenstander.

Rating: 10/10