The Bats – Free All The Monsters (Flying Nun cd, 2011)

1) Long Halls; 2) Simpletons; 3) Free All The Monsters; 4) See Right Through Me; 5) It’s Not The Same; 6) In The Subway; 7) Fingers Of Dwan; 8) Spacejunk; 9) On The Bank; 10) Canopy; 11) When The Day Comes; 12) Getting Over You

I 2011 feiret både Flying Nun og The Bats 30 års jubileum. Begge var bautaer innen rockemusikken fra New Zealand. Hva passet vel da bedre enn at de to fant sammen igjen i jubileumsåret? Flying Nun ga ut alle The Bats album frem til og med Couchmaster, med andre ord frem til det store oppholdet mellom 1995 og 2005, årene da verden måtte klare seg uten ny musikk fra The Bats.

I så godt som alle anmeldelser av The Bats’ senere plater ble det gjort et poeng av at de låt nøyaktig som de alltid hadde gjort, men at det ikke gjorde så mye.  Det var en overdrivelse, selv om de hadde hatt samme medlemmer siden debuten. Det var en litt annen tone i musikken de ga ut på 2000-tallet, selv om de var lett gjenkjennelige. De hadde mistet den store umiddelbarheten og noe av energien, og fremstod eldre og mildere, og litt mindre engasjerende enn tidlig i karrieren, selv om Scotts stemme og melodier var umiskjennelig hans. Og hvem kunne anklage tigeren for å ha striper? Dette var hva The Bats drev med, på sitt forfinede vis. Og selv om enhver form for forventninger om overraskelser eller nye ting var lagt bort, var det fortsatt hyggelig med et nytt album fra de fire.

Free All The Monsters var det beste de hadde prestert etter comebacket. Det var som vanlig fullt av  minneverdige sanger, spilt og sunget på avslappet, utmerket vis og det var, som alltid, hyggelig å være i deres selskap. Robert Scotts stemme hadde fått et lag av «voksen» patina, som passet godt inn den vennlige atmosfæren. Tekstene hans bestod av smarte betraktninger om de små ting i livet, om hvordan ting lett kunne tatt en annen vending, eller små tilbakeblikk på levd liv.

Også denne gangen spilte de inn sangene sine hjemme på New Zealand, i et passende uformelt og rustikk (i følge omslaget) lokale på landet. For første gang på lenge hadde de hjelp med produksjonen. De fikk assistanse av Dale Cotton, som også hadde hatt en hånd i flere av Roberts Scotts soloplater. Stilmessig la Free All The Monsters seg pent inn i rekken etter At The National Grid og The Guilty Office, med et åpent og varmt lydbilde, men med litt flere umiddelbart hektende sanger og gjennomgående mer tempo. Begge deler var til The Bats’ fordel og jammen om de ikke dermed kunne tikke av nok en plate som ble tatt godt imot av fansen. Publikum var også brukbart med og kjøpte platen inn på salgslistene i hjemlandet, og selv om det bare var snakk om en beskjeden 34. plass, var det første gang siden 1993 at de var synlige på listene.

På et jevnt album, som hadde en god dramaturgi og låtrekkefølge, var det flere høydepunkter; på Simpelton fikk Scott vokalhjelp fra den alltid like fortryllende Kaye Woodward, i en rask og fengende poplåt. Tittelsporet hadde en av platens sterkeste melodier og en sjeldent elektrisk stemning, og ble sammen med herlige Spacejunk de store høydepunktene. Da var de tilbake i tiden rundt Daddy’s Highway, med låter som hadde fortjent en plass på mesterverket deres fra 1987, uten at disses kvaliteter stilte de andre sangene i et dårlig lys.

Rating: 7,5/10