Björk – Biophilia (One Little Indian cd, 2011)

1) Moon; 2) Thunderbolt; 3) Crystalline; 4) Cosmogony; 5) Dark Matter; 6) Hollow; 7) Virus; 8) Sacrifice; 9) Mutual Core; 10) Solstice

At Björks ambisjoner strakk seg utover å lage musikk til almen forlystelse var tydelig for alle med  interesse for den islandske artisten. Hun var nysgjerrig og utforskende når det gjaldt innpakningen av utgivelsene (tidvis til fansens lommebøkers forskrekkelse) og sceneshowenes innhold. Musikken var likevel det viktigste, noe som stort sett rettferdiggjorde den tidvis pompøse og stiliserte fremtoningen. Hun hadde en unik evne til å kombinere det utvungent naturlige med det mest moderne av elektronisk musikk. Hennes omdømme som et naturbarn var selvsagt en klisje, men det var noe med hennes utilslørte nysgjerrighet for alskens fenomener og genuine utforskertrang, som jordet henne i en form for eksperimentell naturalisme, som bidro sterkt til å levendegjøre de elektroniske teppene hun ofte la under stemmen sin.

Hun hadde aldri vært så konseptuell og ambisiøs som på Biophilia, som var langt mer enn et ordinært album med musikk må vite. I årene mellom 2008 og 2011 utviklet hun et konsept med kjerne i utforskning av forholdet mellom natur, musikk og teknologi (ikke le!). Resultatet inkluderte et nytt album, en app for hver av albumets sanger, dataspill og et undervisningsopplegg for barn mellom 10 og 12 år, som blant annet ble innkjøpt av Islandske utdanningsmyndigheter. Deler av musikken var spilt inn hjelp av en iPad. Hun utviklet også nye instrumenter, blant annet en gamelest, som var en kombinasjon av en gamelan og en celesta, og en gravitetsharpe (!). Det var ikke lenger kun musikere som bidro i Björks univers. Denne gangen var også forskere, ingeniører, videospillutviklere og filmregissører involvert. Biophilia var et voldsomt ambisiøst, og vil mange si, pretensiøst prosjekt, men først og fremst viste Björk at hun var fullstendig fryktløs og kun var opptatt av å forfølge sine ideer og ambisjoner.

Biophilia ble også utgitt som en ganske alminnelig cd, og det er denne som vurderes i denne teksten. De første gjennomlyttingene fikk en til å undre på om Björk hadde glemt å komponere musikk til prosjektet. At hun rett og slett var blitt så engasjert i apper, nye instrumenter og dataspill at musikken kom i annen rekke. Biophilia var, med noen få unntak, fri for tunge beats og svært nedstrippet. Det var få umiddelbare  instrumentelle detaljer å feste seg ved og enda færre av de kraftfulle melodilinjene og refrengene hun hadde kommet opp med så sent som på Volta. Biophilia hørtes ut som en demoutgave av Vespertine, eller Medúlla for den saks skyld. I form hadde den mest til felles med sistnevnte, selv om instrumenteringen denne gangen var helt elektronisk, i motsetning til Medúllas vokalbaserte uttrykk. Etter iherdig lytteinnsats dukket det opp melodilinjer det var mulig å hekte seg på og Björks stemme var fengslende som alltid. Likevel hadde ikke platen samme kompositoriske kraft som tidligere utgivelser og deler av materialet forble blekt og vanskelig å få tak på. Sanger som Dark Matter, Sacrifice og Solstice var og forble skisser. Selv om tekstenes undring og utforsking av tematikken natur – musikk – teknikk aldri ble mindre enn interessant, hadde flere av låtene hatt godt av en kritisk stemme, selv om det låt aldri så intimt og nedstrippet. Det var merkelig at så flinke musikere som Mark Bell, Daimian Taylor og Leila Arab ikke hørte svakhetene i deler av materialet. Kanskje var respekten for hovedpersonen for stor til å komme med innvendinger?

På tross av alle innvendinger var det nok i Biophilia at platen ble verdt å bruke tid på for fans av Björk og for de som var interessert i kunstpop av den utforskende sorten. Thunderbolt, med sine uvanlige taktskifter og skummelt skurrende tekno under lag på lag av stemmer, fungerte utmerket. Crystalline var en nydelig miks av stemmer, beats, harpe og gamelan. Cosmogeny var vakker og dyp, som til tross for et vel søtt refreng ga lytteren en følelse av å synke ned i kosmos; spacekunstpop? Hollow lusket i vei på elektronisk bearbeidet pipeorgel og hadde en emmen smak av farlig eventyr, som kunne skremme selv godt vokse. Pipeorgelet lå også i bunn på Mutual Core, som mot slutten ga etter for et etterlengtet innslag av drum and bass.

Rating: 7/10