Ange – Caricatures (Philips LP, 1972)

1) Biafra 80 «Introduction»; 2) Tels quells; 3) Dignité; 4) Le soir du diable; 5) Caricatures; 6) Biafra 80 «Final»

Ange var en av de definitive progressive rockegruppene fra Frankrike på syttitallet. Selv om de aldri oppnådde stor suksess uten for hjemlandets grenser, var gruppen sentral i historien om europeisk progressiv rock på syttitallet. I hjemlandet var de konger på haugen, sammen med Magma. Ange og Magma påvirket en lang rekke band og artister i hjemlandet. Ange med sin pompøse, symfoniske rock og Magma med sin egenutviklede musikkstil, zeuhl, og helt egne verden.

Ange var inspirert av sekstitallsrock, psykedelia, folkemusikk og den franske sangtradisjonen chansons. Alt dette blandet de med komplekse, langstrakte partier med instrumentalmusikk, hvor keyboards og moog dominerte. Ange hørte sammen med britiske band som Genesis, Gentle Giant og Van Der Graaf Generator, men var samtidig erkefranske i stil og holdning. Med den karismatiske vokalisten Christian Décamps i spissen skapte de sitt eget univers, med konseptalbum, teatralske effekter på scenen og grenseløs eksentrisitet. Samtidig var aldri Ange vanskelig tilgjengelige og de fikk ganske tidlig et stort publikum i hjemlandet.

Ange ble stiftet av brødrene Christan og Francis Décamps i september 1969. Begge hadde spilt i diverse band, som hadde konsentrert seg om beatmusikk av tiden, men da var det på tide å stikke hodet inn i det progressive uhyret som var i ferd med å reise seg på den andre siden av kanalen. Brødrene var inspirert av blant andre Procol Harum og King Crimson, og var ivrige etter å realisere sine musikalske ambisjoner. Det tok imidlertid tid før de fikk gitt ut sitt første album, Caricatures, som kom i 1972. Da hadde de jobbet i flere år med storstilte prosjekter, uten at planene ble realisert. I perioden frem mot debuten beveget de seg fra hard rock med psykedeliske elementer til fullblods symfonisk, progressiv rock i Genesis-skolen.

På Caricatures bestod Ange av Christian Décamps (sang, orgel, piano), Jean-Michel Brézovar (gitarer, fløyte, kor), Francis Décamps (orgel), Daniel Haas (bass) og Gérard Jelsch (trommer, perkusjon). Brødrene Décamps komponerte det meste, med litt hjelp fra de andre medlemmene. Lydbildet hadde tydelige spor av nevnte Gentle Giant og Genesis, men hadde også en egen karakter og tone. Vokalist Christian Décamps var virkelig noe for seg selv og varierte stemmebruken fra det myke til hissige, fra det velformulerte til det rett ut vulgære, gjerne innenfor rammen av samme låt.

Caricatures var rammet inn av to korte spor. Både Biafra 80 Introduction og Biafra 80 Final var glimrende instrumental, progressiv rock, med truende stemninger iblandet lysere melodilinjer. Tankene gikk til de nevnte inspirasjonskildene, men hadde en unik stemning, med skjelvende, kunstig klang fra orgelet, hissig gitar og enda mer orgel. Særlig tonen i orgelet var en genuin signatur. De fire sporene som lå mellom introduksjonen og finalen tok lytteren med på en skikkelig heisatur. Mye av musikken kan muligens høres datert ut for «moderne» ører, men platen er fortsatt en forundringsreise 50 år senere. Tels quels var en berg- og dalbane av uttrykk og musikalske skift, hvor gitarspillet viste at det fortsatt var drypp av hard rock i gruppens uttrykk. Den hissige vokalen til Christian viste seg frem for fullt, og stemmen stod i fin kontrast til angulært, «sprøtt» og knirkete tangentarbeid; fransk særhet av beste merke!

PÅ Dignité hjalp Roger Lombardot til med teksten. Den nesten ti minutter lange låten begynte som en tilnærmet marsj, med orgel i spissen, som sendte tankene tilbake til Frankrike i La Belle Epoque, før det hele ble dradd over i en symfonisk ballade, med lange strekk av instrumental bliss. Le soir du diable var noe helt annet, og kunne gjerne vart lenger enn sine tilmålte fire og et halvt minutt. Her kombinerte de akustiske gitarer, «myke» trommer og tangenter, i en ballade hvor Christian Décamps viste frem sine chanson-kvaliteter.

Så var det en helt annen Christian som innledet det lange, komplekse tittelsporet med en tale hvor han sakte hisset seg opp, over en tekst som etter sigende var basert på William Borroughs cut-up teknikk. Etter «spoken word»-innledningen var det over i et langt instrumentalparti, som begynte mildt og pent, for deretter å velte over i medrivende, aggressiv jazzrock. Etter hvert falt vokalen inn i igjen over smult komp.

Rating: 8/10