Blonde Redhead – Fake Can Be Just As Good (Touch and Go cd, 1997)

1) Kazuality; 2) Symphony of Treble; 3) Water; 4) Ego Maniac Kid; 5) Bipolar; 6) Pier Paolo; 7) Oh James; 8) Futurism vs. Passéism

Etter to plater innspilt i New York og utgitt på Smells Like Records fra samme by, var det klart for miljøskifte for Blonde Redhead. Touch & Go ga ut gruppens tre neste album. Touch & Gos historie kunne spores tilbake til 1979, da Tesco Vee and Dave Stimson startet en fanzine i East Lansing, Michigan. Fanzinen ble raskt en del av det store nettverket av band, plateselskaper, konsertlokaler og presse som drev den amerikanske undergrunnrocken på åtti- og nittitallet. Touch & Go ga ut plater med rekke sterke band, blant annet Big Black, Shellac, Butthole Surfers, The Jesus Lizard og Polvo.

Fake Can Be Just As Good ble spilt inn Seattle, med andre ord omtrent så langt fra New York City det var mulig å komme. De engasjerte John Goodmanson som produsent. 29 år gamle Goodmanson hadde allerede rukket å produsere Bikini Kill, The Posies og Unwound, og var et godt valg. Linjene til Unwound, et av USA beste band på nittitallet, var ikke begrenset til valg av produsent. De fikk nemlig Vern Rumsey fra Unwound til å spille bass på hele albumet. Det var et funn. Rumsey var en særpreget musiker. Spillet hans var både muskuløst og elegant, og jo høyere volum man spilte av Fake Can Be Just As Good på, jo mer betatt ble man av Rumseys bass. Han bidro med en kontant eleganse, som låtene hadde svært godt av. Kazu Makinos lyse, flagrende røst stod i nydelig kontrast til rytmeseksjonen og det tidvis avantgardistiske gitarspillet. Vern Rumsey døde i 2020, kun 47 år gammel. Da mistet verden en stor musiker.

Fake Can Be Just As Good viste frem en gruppe som hadde funnet sin form, og dyrket og puslet med den. Overfladisk lytting ga fortsatt haters mulighet til å avfeie Blonde Redhead som Sonic Youth-kopister, men den beskyldningen ble ikke mer korrekt enn om den ble gjentatt; de hadde en egen karakter, viss sterkeste element var de to vokalistene, og da særlig Kazu Makino.

Det de hadde til felles med Sonic Youth, var evne og vilje til å utfordre låtformater og tradisjonelle arrangementer, uten å fjerne seg fra rockens kjerneverdier. Låtene var (tidvis) atonale, angstfylte og mørkt klaustrofobiske, men samtidig med store mengder rock-som-rock innabords. Det var få som kunne skape en låt som Kazuality, som innledningsvis skled sideveis på skurrende gitarer, for så å falle på plass i skummende, psykotisk postpunk, haltende avsted på ren skjær vilje. Den var likevel bare en oppvarming til Symphony Of The Treble, som drev frem på tribale trommer og dyp bass, mens gitarene skrek mot Makinos psykotiske vokal.

De utfordret rockeformatet, men hadde samtidig en vilje til kommunikasjon med et større publikum som overgikk mange av støyrockerne på åtti- og nittitallet. Alle sangene hadde noe ved seg, enten det var Waters nikk til Gang Of Fours agitasjonsfunk, den dramatiske balladen Ego Maniac Kid, Bipolars bassdrevne stuk under en Makino på helium i duett med Amedeo Pace, eller hyllesten til den italienske filmskaperen Pier Paolo Pasolini i Pier Paolo. Pace-brødrene var opptatt av rebellen Pasolini, som ble brutalt drept i 1975, 53 år gammel.

Rating: 8/10