Ozzy Osbourne – The Ultimate Sin (Epic LP, 1986)

1) The Ultimate Sin; 2) Secret Loser; 3) Never Know Why; 4) Thank God For The Bomb; 5) Never; 6) Lightning Strikes; 7) Killer Ff Giants; 8) Fool Like You; 9) Shot in the Dark

Mens Ozzys gamle band Black Sabbath seilte inn i den kommersielle fortapelsen, fortsatte deres gamle vokalist å fly høyt. Ozzys fjerde soloalbum, The Ultimate Sin, var hans største suksess så langt, med 6. plass i USA og 8. plass i UK. I Norge og Sverige var det også mange fans, som dro albumet opp til henholdsvis 6. og 4. plass.

Osbournes kaotiske forhold til rusmidler endte i 1985 med et opphold på Betty Ford-klinikken. Samtidig med den offentlig godt kjente «opptørkingen» var han stadig i søkelyset hos sinte, amerikanske foreldre, med Tipper Gore i spissen. Han ble nærmest sett på som satan selv, noe som selvsagt bidro til hans popularitet og status blant slynger i alle aldre. Åpenbare rusproblemer og tidvis absurd opptreden dempet heller ikke fansens entusiasme, heller tvert imot. Ozzy og kompani var ikke snauere enn at de noterte seg hvilken vei de kommersielle metalvindene blåste. Popmetal og friserte herrer i utfordrende positur leverte det ene pusete, men storselgende makkverket etter det andre. Uten at Ozzy gikk helt i fella, var det heller ikke tvil om at The Ultimate Sin gikk ytterligere steg i tilpasning til markedets behov. Og da var det greit å huske at han allerede hadde vært relativt kommersielt orientert på de foregående platene, uten at det nødvendigvis var noe problematisk ved det.

Gitarist Jake E. Lee hadde følt seg grundig lurt av Sharon Osbourne i forbindelse med låtkrediteringen til Bark At The Moon, og nektet å bidra med noe som helst før alle formaliteter var på plass og han var sikret rettmessig kreditering. Det var nok en dyd av nødvendighet for «The Osbournes», for det var Lees låtskisser som lå til grunn for store deler av The Ultimate Sin.  Tekstene var det i stor grad Bob Daisley som bidro med, selv om han forlot bandet før utgivelsen.  I kjent stil var det altså utskiftninger blant musikerne, og denne gangen bestod bandet av Phil Soussan på bass Randy Castillo på trommer, i tillegg til Jack. E. Lee på gitar og Ozzy på vokal. I tillegg bidro Mike Moran på keyboards. Moran hadde spilt med blant andre Ian Gillan. Castillo kom fra Lita Fords band og skulle forbli hos Osbourne til midten av nittitallet. Soussan spilte senere med blant andre Billy Idol.

Amerikaneren Ron Nevison ble valgt som produsent. Han hadde jobbet med Thin Lizzy, UFO, The Babys, Michael Schenker Group og Survivor, men hovedgrunnen til at han ble engasjert var ganske sikkert den enorme suksessen han fikk som produsert for Hearts selvtitulerte 1985-album, som gikk til topps i USA og solgte mer enn 5 millionr eksemplarer.

Uten at The Ultimate Sin endte opp fullt så markedstilpasset som Hearts’ album, var det en lite kledelig polish over platen. «Store» trommer, keyboardsglasering og trivielle refrenger bidro ikke til den store lytteropplevelsen. Et grelt eksempel var remjingen om «we rock, we rock» i Never Know Way. Stort bedre var ikke hitsinglen Shot In The Dark, det mest radiotilpassede Ozzy hadde laget så langt; en endeløs klisjevals, med fryktelig tekst. Deler av platen låt merkelig hult, i mangel av noen bedre beskrivelse. Materialet var svakere enn tidligere og det var langt mellom de store høydepunktene, selv om de fantes. Tittelsporet var et hederlig unntak, der både melodi og riff holdt godt mål. Never og Lightning Strikes var også med på å trekke opp snittet.

Ozzy Osbourne uttalte ved flere anledninger at han ikke var mye til sanger. Dèt var å være veldig selvkritisk, for han var alltid vært en sjeldent original og særpreget hard rock-sanger. Han var også mye av beholdningen på The Ultimate Sin, der hans blotte tilstedeværelse løftet begivenhetene ut av katastrofeområdet. Jack E. Lee skal også ha en viss honnør. Han var en solid, om ikke eksepsjonell metalgitarist.

Rating: 6/10