The Bats – The Guilty Office (Kning disc cd, 2008)

1) Countersign; 2) Crimson Enemy; 3) Broken Path; 4) Like Water In Your Hands; 5) Castle Lights; 6) Two Lines; 7) Satellites; 8) Later On That Night; 9) Steppin’ Out; 10) The I Specialist; 11) The Guilty Office; 12) The Orchard

At The National Grid ble et brukbart comeback for The Bats. Den velfortjente oppmerksomheten ga sikkert inspirasjon å fortsette og ikke kun la det bli med et engangsstunt. Samtidig med ny aktivitet i gruppen holdt Robert Scott liv i en solokarriere, og slapp egne album med jevne mellomrom. De tidvis overstrømmende anmeldelsene At The National Grid og oppfølgeren The Guilty Office mottok reiste flere spørsmål. Kunne den litt vel positive mottagelsen skyldes standarden på gitarbasert pop i det nye årtusenet? Og hadde anmelderne virkelig hørt de fantastiske platene The Bats ga ut tidlig i karrieren? At gitarpopen var både friskere og mer innovativ på åtti- og nittitallet var det ingen tvil om. Det var ikke tvil om at The Bats’ album fra før den ti år lange pausen var en smule mer engasjerende, selv om de fortsatt holdt stilen brukbart.

Det var nemlig enkelt å like The Bats også i moden form. Det sitret riktignok ikke lenger av musikken og de hadde mistet det de hadde hatt av ungdommelig «strut». Nå hadde de aldri vært de mest feststemte og jublende, melankolien hadde alltid hatt gode arbeidsvilkår hos Scott, men nå var det det ettertenksomme som totalt dominerte tekster, melodier og spill. Det kledde dem godt og de hadde med det lille stilskiftet funnet en måte å leve videre på i sitt tradisjonelle gitar/bass/trommer/sang-univers, uten å bli redusert til etterplaprere av seg selv.

Robert Scott var ingen tilhenger av intens innøving av nye sanger før de gikk i studio. Han hadde som vanlig en god bunke låter med seg og resten av medlemmene var med å plukke ut de som passet inn på den nye platen. Deretter lagde de arrangementene sammen og spilte sangene mer eller mindre direkte inn. Denne metoden ga, som sist, en løs, organisk vibb, som gjorde The Guilty Office til et godt sted å være. Albumet ble lisensiert til forskjellige plateselskaper og undertegnedes europeiske utgave på Kning Disk inneholdt et herlig bilde av de fire, sittende på en benk foran en campingvogn, i noe som kunne kalles «fritidstøy», som for å slå fast en gang for alle at jåleri, det var ikke noe for denne gjengen.

The Guilty Office skilte seg ikke mye fra forgjengeren, og hadde mye av samme utfordringen; det var hyggelig å være i gruppas selskap, men flere av sangene ble anonyme og litt for mange ruslet av gårde på vel avslappet vis. Albumet hadde hatt godt av flere raske låter, ala den herlige Steppin Out’, hvor Scott fikk god vokalhjelp av Kaye Woodward, og The Orchard. Sistnevnte avsluttet det hele med en opptur og gjorde at man så frem til også det neste utspillet fra de fire. The Orchard viste også frem magien i samsangen mellom Scott og Woodward og hadde bidrag fra Alan Starrett på fiolin, noe flere sanger nøt godt av.

Rating: 7/10